Black Sabbath – The Eternal Idol (Vertigo LP, 1987)

1) The Shining; 2) Ancient Warrior; 3) Hard Life To Love; 4) Glory Ride; 5) Born To Lose; 6) Nightmare; 7) Scarlet Pimpernel; 8) Lost Forever; 9) Eternal Idol

Det mest oppsiktsvekkende med The Eternal Idol var det faktum at det i det hele tatt kom et album ut av den rotete prosessen gruppen var gjennom i 1986 og 1987. Eller gruppe og gruppe, det var svært lite igjen av det en gang så stolte bandet Black Sabbath, som utover åttitallet var blitt redusert til (eneste originalmedlem) Tony Iommi og et blandet korps av gode hjelpere.

Innspillingen av The Eternal Idol begynte i Montserrat i oktober 1986. Innen albumet var klart for utgivelse i november 1987 hadde tre produsenter, to vokalister og en rekke musikere vært inne i bildet.  Den opprinnelige produsenten Jeff Glixman forsvant fort ut døren og ble erstattet at Vic Coppersmith-Heaven. Da det heller ikke fungerte med produsent nummer to, flyttet Iommi resten av innspillingene til London og fikk med seg Chris Tsangarides. Med Tsangarides på plass fikk de en navngjeten mann med seg i studio. Han hadde jobbet med alle fra Joan Armatrading, Depeche Mode og Killing Joke til Judas Priest og Thin Lizzy. Så skulle det dessverre vise seg at dette ikke hjalp all verden.

Musikere kom og gikk. Ozzy-bassist Bod Daisley erstattet Dave Spitz. Daisley var ikke snauere enn at også han stakk før albumet var klart, og tok for sikkerhets skyld med seg trommeslager Eric Singer, til Gary Moores band. Verst var det at vokalist Ray Gillen, som hadde sunget på innspillingene, ga seg. Han etablerte Blue Murder sammen med John Sykes, som blant annet hadde spilt med Thin Lizzy og Whitesnake. Iommi fikk inn Tony Martin som ny vokalist, som la på nye vokalspor. På trommer kom Bev Vevan (ELO), Iommis gamle kompis fra Birmingham, inn og hjalp til. Særdeles kaotisk med andre ord. Iommi må ha lurt på hvordan han havnet i en slik posisjon, etter at han ti år tidligere ledet et av verdens desidert største band.

The Eternal Idol ble en brutal kommersiell nedtur, med kun 66. plass i UK og en mager 168. plass i USA. Etter denne fadesen ble gruppa droppet av Vertigo og også av sitt amerikanske plateselskap Warner. De måtte rykke ned en divisjon og signerte med I.R.S.  The Eternal idol skapte heller ingen store bølger blant kritikerne. I den grad plata i det hele tatt ble anmeldt var det som regel tommel ned som ble resultatet.

The Eternal Idol var en typisk, semikommersiell metal-skive ala 1987. Som på forgjengeren Seventh Star var Tony Iommi i brukbart slag når det gjaldt gode riff, men det var langt mellom de minneverdige komposisjonene. Produksjonen var tidstypisk polert, med «store» trommer og tyngende synthpålegg, som effektivt fjernet den elegante råskapen som kjennetegnet Sabbath i glansdagene. I sine beste stunder hadde de hatt en formidabel evne til å inkorporere fengende popelementer i låtene sine. Den evnen forsvant fullstendig utover åttitallet og var sterkt savnet på The Eternal Idol. Det ble i det hele tatt noe trivielt og arbeidsomt over begivenhetene, hvor man prøvde etter beste evne, men ikke hadde hverken låtene eller produksjonen til å få det til.

Den nye vokalisten Tony Martin var en sanger på det jevne. Han holdt forbløffende lenge i Sabbath og sang på til sammen fem studioalbum, bare avbrutt av Dios gjesteopptreden i 1992 (Dehumanizer). Martin hadde en del til felles med nettopp Dio, men hadde ikke den samme insisterende kraften. På den annen side var han en mer fleksibel sanger, som hadde forstått at man ikke alltid måtte mose på med alt som var av vokal kapasitet. Han gjorde en grei jobb på The Eternal Idol, men heller ikke mer. Så var heller ikke tekstene all verden å jobbe med. De bestod stort sett av en rekke endeløse klisjeer, ført i pennen av Bob Daisley, før han forsvant.

I 2010 ble det utgitt en deluxe utgave av albumet. Der fulgte det med en ekstra disc med opptak av Ray Gillen som hovedvokalist. Han låt aldri bedre enn middelmådig og forbløffende likt Tony Martin.

Rating: 5,5/10