The Bats – The Deep Set (Flying Nun cd, 2017)

1) Rooftops; 2) Looking For Sunshine; 3) Rock And Pillars; 4) Walking Man; 5) No Trace; 6) Diamonds; 7) Antlers; 8) Busy; 9) Steeley Gaze; 10) Durkestan; 11) Shut Your Eyes; 12) Not So Good

Det gikk seks år før det var klart for album nummer ni fra The Bats. Det var den lengste pausen siden «gjenoppstandelsen» i 2005. Ni album på 30 år var ikke all verden, men en passe dose fra en gruppe som stort sett hadde holdt seg til samme oppskrift gjennom hele karrieren. George Starostin kalte dem for janglepopens AC/DC. Han hadde definitivt et poeng. Men selv om The Bats var gjenkjennelig til det (nesten) kjedsommelige, hadde de fortsatt ting å by på, både for trofaste fans og for andre. The Deep Set red nemlig videre på den lille formtoppen de nådde med Free All The Monsters.

Platen ble spilt inn og mikset i The Sitting Room Studios i Lyttelton, New Zealand, som var eid og drevet av Ben Edwards, som også bistod med produksjonen av albumet. Nettsiden viste frem ett rustikk, sjarmerende sted, som må ha vært perfekt for en avslappet innspillingsprosess. Også Julia Jacklin, Nadia Reid og Aldous Harding spilte inn musikk der.

Roberts Scott hadde som vanlig skrevet musikken. Låtene hans var som de alltid hadde vært; lett melankolske med sikker sans for melodier og fengende refrenger. Det var ikke mulig å melde om noe nytt på den fronten, bortsett fra det viktige poenget at det var den beste samlingen sanger Scott hadde kommet opp med siden Couchmaster (1995). Det virket også som om den lange pausen, og sikkert omgivelsene, hadde inspirert de fire til å anstrenge seg litt ekstra med arrangementer og fremføring. Det låt friskere enn på lenge. Denne gangen koret også Paul Kean, i tillegg til (som vanlig) Kaye Woodward. På tre av sangene fikk de også hjelp fra Mikey Summerfield og John Chrisstoffels, på henholdsvis bratsj og cello. Da det kunne legges til at produksjonen var litt mer «fremme i skoa» enn på lenge, og gitarspillet var mer forseggjort enn hva man kunne huske, var det i sum et overraskende vitalt album veteranene hadde levert, selv om det var godt kjent stoff de kom med.

Veteranstemplet ble understreket av Robert Scotts’ stemme, som avslørte at han var i ferd med å bli en godt voksen mann. Han hadde rundet 55 år og stemmen hadde fått en kledelig patina, i form av en mild heshet. Han hadde aldri hatt det store spennet i stemmen, men han hadde personlighet og den ble forsterket med aldringen.

Stemme, arrangementer og annet til tross, det var som vanlig sangene det handlet om. Det var flere perler å finne, sanger som hevet seg godt i en veldig sterk katalog. Aller best var Walking Man, en latterlig oppløftende låt, som var like sterk som hva som helst av det de hadde gjort tidligere. Den hadde et sjeldent driv og et stampende rytmespor, som løftet det hele opp, opp, til man satt rødkinnet igjen og bare ville høre den en gang til, på enda høyere volum. De to singlene No Trace og Antlers hadde mye av det samme ved seg, uten å nå helt samme høyder. Det var i det hele tatt litt mer rock (jeg sa litt) og mindre folk denne gangen, noe som gjorde platen til perfekt tilbehør til snuing av brune. De gangene de duppet ned i folkpop, som i Looking For Sunshine, hadde de en god melodi på lur. Det samme hadde to andre store høydepunkter, balladene Durkestan og Shut Your Eyes. Durkestan var etter sigende en oldtidsby, som lå langs Karun-elven, Irans mest vannførende elv. Mystisk.

Rating: 7,5/10