Björk – Vulnicura (One Little Indian cd, 2015)

1) Stonemilker; 2) Lionsong; 3) History Of Touches; 4) Black Lake; 5) Family; 6) Notget; 7) Atom Dance; 8) Mouth Mantra; 9) Quicksand

Björk  – Vulnicura Strings (One Little Indian cd, 2015)

1) Mouth Mantra; 2) Lionsong; 3) Black Lake; 4) Atom Dance; 5) Stonemilker; 6) Quicksand; 7) Notget; 8) Family; Black Lake» (Viola Organista Version)

Mens Vespertine beskrev forelskelsen og innledningen på Björks forhold til Matthew Barney, var Vulnicura platen hvor hun tok for seg avslutningen av det 13 år lange forholdet. Albumet la seg i en tradisjon som inkluderte klassikere som Bob Dylans Blood On The Tracks, Marvin Gayes Here, My Dear, Bruce Springsteens Tunnel Of Love og Becks Sea Change. Kvinnelige artister hadde selvsagt også bidratt med sjelerystende sanger om tapt kjærlighet. Det var nok å nevne Joan Baez oppgjør med Dylan på Diamonds And Rust, Joni Mitchells Blue og P. J. Harveys brutale Rid Of Me. Björk satte stemningen med omslaget, der hun poserte med et stort, åpent sår som lignet en vagina på brystet, som om hjertet og seksualiteten var revet ut av henne. Samtidig var omslaget fargerikt og lyst; det fantes kanskje en vei videre.

Hun lagde platen sammen med de unge elektronikaartistene The Hexan Cloak og Arca. The Haxan Cloak, aka Bobby Krlic, stod for mørk, innestengt musikk, full av lumre stemninger. Arca, aka Alejandra Ghersi, var en annen historie. Hen var i større grad forankret i klubbmusikk, riktignok med avantgardistiske anslag. Begge to hadde arbeidet med andre artister tidligere, som Kanye West, Dean Blunt, FKA Twigs (alle Arca), The Body og Wife (begge The Haxan Cloak). Selv da Björk nærmet seg 50 år var hun med andre ord fortsatt en hipster, på godt og vondt. Hun taklet i hvert fall aldringen langt bedre enn for eksempel Madonna, som krampaktig kjempet sin evige kamp for å være tidsaktuell. I motsetning til Madonna hadde Björk evne til å finne samarbeidspartnere som hjalp til med å realisere hennes visjoner.

Vulnicura ga ikke ved dørene, hverken i lyrikk eller musikk. Tekstene var som åpne sår og fortvilt hjerteskjærende. Björks stemme beveget seg over et teppe av strykere, litt kor og elektroniske beats. Låtene beveget seg i sakte tempo i en time til ende, over tilsammen kun ni låter. Vulnicura fløt frem på ektefølt fortvilelse, uten å gi særlige konsesjoner til vers og refreng og ble heldigvis heller ikke formelpreget «ærlig» i tekstene. Det var mulig å tro på Björks tilstand slik hun beskrev den, på tross av alle hule erkjennelser fra kjendiser som benyttet egne liksomtragedier til å skape blest om sine enkle sjelsliv og som pepret mediebildet.

Av Bjørks tidligere album minnet Vulnicura mest om Vespertine. Så manglet førstnevnte Vespertines storslagne melodiøsitet, noe som bidro til at det var langt tyngre å få grep om Vulnicura. Platen manglet fullstendig umiddelbare innslag. Det var mulig å bli irritert på den innesluttede utgaven av Björk og lengte tilbake til øyeblikk av tilgjengelig popmusikk, som hun senest på Volta viste at hun behersket bedre enn de fleste. Samtidig var dette en urettferdig kritikk, i den forstand at hun holdt beinhardt på konseptet sitt og stod løpet platen gjennom, helt til hun slapp litt opp avslutningsvis med den energiske og håpefulle Quicksand. Sangene var lange, dekonstruerte utgaver av tidligere tiders Björk, men det var fortsatt en lett gjenkjennelig artist å finne bak speilene, som sendte lytteren først den ene veien og så den andre.

For første gang på en stund og mer enn noen gang, sang hun om sine innerste følelser og ikke om alle mulige snurrige fenomener. Det ga saft og inderlighet til tekst og musikk, og gjorde at lytteren anstrengte seg ekstra for å følge henne, og om ikke akkurat forstå, så i hvert fall henge med. Gjorde man dèt fikk man etter en viss innsats mye igjen. Da åpnet Vulnicura seg opp, detaljer spratt frem og elementer av musikken ble gjenkjennelig. Da ble det tydelig at arrangementene var fulle av små detaljer som festet seg og ble lytterens gode venner.

I November 2015 slapp Björk en akustisk utgave av Vulnicura. Hun gjenbrukte vokalopptakene fra originalen, men benyttet seg av andre opptak av strykerne. Hun fant frem opptak der instrumentene var satt opp med mikrofonene tett på, slik at strykerne opplevdes enda «nærere» enn på originalene. På flere av sporene ble det benyttet en viola organista, et instrument opprinnelig designet av Leonardo da Vinci, men bygget først langt senere. Instrumentet fremstod som en blanding av et piano og en fiolin, og hadde en særegen lyd.

Om ikke Vulnicura var naken og sparsommelig nok fra før, ble musikken enda mer så da all elektronikk ble tatt bort. Det fungerte overraskende godt. Stemmen til Björk og strykerne gitt opp i en organisk helhet. Det var nok avgjørende at lytteren hadde levd med den originale Vulnicura i lang tid (10 måneder) før strengeversjonen ble sluppet. Det første møtet med Vulnicura Strings var overraskende tiltrekkende og inviterende. Sangene man hadde gjort seg kjent med fremstod fortsatt som seg selv, på tross av arrangementene var forskjellige. Slik ble albumet en velkommen kompanjong til storesøsteren og en plate som bør høres av alle fans, selv om den ikke var ment å skulle erstatte originalen.

Rating Vulnicura: 8/10

Rating Vulnicura Strings: 7/10