Ange – Le Cimetière des arlequins (Philips LP, 1973)

1) Ces gens-là; 2) Aujourd’hui c’est la fête chez l’apprenti-sorcier; 3) Bivouac (1ère partie); 4) L’Espionne lesbienne; 5) Bivouac (final); 6) De temps en temps; 7) La Route aux cyprès; 8) Le Cimetière des arlequins

Da Ange først kom i gang, forble de produktive. Le Cimetière des arlequins (Narrenes kirkegård) kom ut året etter debuten, og Ange skulle fortsette å gi ut et album i året gjennom hele syttitallet.

Le Cimetière des arlequins ble et gjennombrudd for gruppen, takket være at de fikk en hit med versjonen av den belgiske legenden Jacques Brels Ces Gens-Là. Ange tok seg friheter med sangen, som knapt var til å kjenne igjen. I Anges hender ble mester Brels låt et dramatisk stykke eksentrisk, progressiv rock, drevet frem av Christian Decamps teatralske vokal og utstrakt bruk av orgel og mellotron. Gruppen levde godt med kritikken de fikk for å droppe deler av Brels tekst.

Mesteparten av albumet ble spilt inn Studios des Dames i Paris. Der fikk Ange tilgang til 16-spors utstyr, noe som gjorde det mulig med mer utstrakt bruk av overdubs og multitracking. De benyttet seg også av studioets mellotron. Ange var allerede på album nummer to lett gjenkjennelige, selv om de hadde videreutviklet arrangementene og komposisjonene i forhold til debuten.

Anges evne til å kombinere det progressivt utforskende med fengende melodilinjer gjorde musikken deres tilgjengelig for et stort publikum, samtidig som de nådde de som var ute etter mer utfordrende musikk. Etter Caricatures gjennomførte Ange en vellykket turne i UK, men det var først med Le Cimetière des arlequins de nådde skikkelig ut til det europeiske prog-publikummet og faktisk også til den fransktalende delen av Canada.

Debuten var dominert av et par lange spor. Denne gangen var låtene kortere. Tittelsporet, med sine åtte minutter, var det lengste, men albumet spilte som et tematisk hele, med en gjennomgående mørk stemning drevet av dramatisk vokal, mye tangenter og hissig gitarspill. Det hvilte en tung, middelaldersk følelse over albumet, der lytteren ble dradd i et mørkt og surrealistisk univers,  med låttitler (forsøksvis oversatt til norsk) som «Den lesbiske spionen», tittelsporet og «I dag er det fest hos trollmannens lærling».

Etter åpningen med Brel-bearbeidingen var det over i den dramatiske, mørke Aujourd’hui c’est la fête chez l’apprenti-sorcier, hvor hard rock ble kombinert med svimlende, rumlende tangenter og hammondorgel, noe som skapte en stemning av mystikk og tegneseriefare. Den tredelte Bivouac del 1 og 2, med den lesbiske spionen (L’Espionne lesbienne) som mellomspill, var en annen skål; sakte og bekmørk, nok en gang med høydramatisk vokal og originalt spill fra gitar, mellotron og orgel. Midtpartiets L’Espionne lesbienne nærmet seg folkemusikken, slik Jethro Tull tidvis gjorde det, dog med blikket festet på den britiske landsbygda og ikke den franske, som Ange opererte i. Her viste Ange hvor unike de kunne være, der de tumlet rundt i sitt eget myteskapte landskap, med progressiv rock som var flagrende fransk og samtidig usedvanlig dyster; som et fransk Genesis cirka 1971 på vranga eller et Gentle Giant i skyggene.

De temps en temps minnet om balladestoffet fra debuten. Det var nok en dramatisk låt, som likevel unngikk å bli for pompøs. Inspirasjonen fra chansons var tydelig i den milde, akustiske La Route aux cyprès, som var et lite pusterom før det mektige tittelsporet avsluttet platen. Her stod nok en gang Christian Decamps vokal i sentrum, sammen med tangenter og mellotron, både som stemningsskapere og drivere av melodilinjene. Prøv gjerne tittelsporet om du vil ha en titt inn i Anges sære og vidunderlige verden.

Rating: 8,5/10