Blonde Redhead – In An Expression Of The Inexpressible (Touch and Go cd, 1998)

1) Luv Machine; 2) 10; 3) Distilled; 4) Missile ++; 5) Futurism vs. Passéism Part 2; 6) Speed × Distance = Time; 7) In an Expression of the Inexpressible; 8) Suimasen» (すいません); 9 Led Zep; 10) This Is for Me and I Know Everyone Knows; 11) Justin Joyous

Fake Can Be Just As Good ble avslutningen på den første fasen i Blonde Redheads karriere, der kombinasjonen av skurrende gitarer, angstfylte, psykotiske grublerier og flanerende vokal gikk opp i en høyere enhet av søtt og salt. Med In An Expression Of the Inexpressible tok trioen de første skrittene ut av sitt etablerte musikalske univers, mot mildere virkemidler i form av en egendefinert drømmepop, som de skulle dyrke de kommende årene. Deres fjerde album ble et overgangsprosjekt og en brytning av gammelt mot nytt. Eksperimentene og formutforskningen fant fastere form først på det neste albumet, Melody Of Certain Damaged Lemons.

Blonde Redhead hadde nytt godt av nye samarbeidspartnere på forrige plate. Bassist Vernon Rumsey var dessverre ute siden sist, men produsent John Goodmanson var fortsatt med. I tillegg hadde de fått med seg Guy Picciotto. Picciotto var sanger og gitarist, først i smått legendariske Rites Of Spring og deretter i mektige Fugazi. Han skulle følge Blonde Redhead i flere album og hans kvaliteter som musiker og produsent bidro åpenbart til trioens utvikling, og ga dem en mer definert og utvidet lydpalett.

Selv om gruppen var inne i en «Period Of Transition», ble  In An Expression Of The Inexpressible et godt album på egen kjøl. Det var forfriskende at gruppen hev seg ut i nytt farvann. Det ga nødvendig fornyelse til en formel som nærmet seg ferdig utforsket, uten at tilhengere av de første tre platene hadde grunn til å føle seg alt for fremmedgjort. Det var fortsatt linjer å trekke til sanger og stemninger fra tidligere album. Det var fortsatt solide innslag av skurrende gitarer, og gruppens sterkeste markør i form av Makinos vokal var fortsatt lett gjenkjennelig. Likevel var det tidvis store endringer.

Blonde Redhead hadde alltid hatt en feminin teint og luft nok i uttrykket til at de skilte seg fra de særeste støyrock-gruppene, i tillegg til at de hadde evnen til å skrive melodilinjer og refrenger som hektet, selv om disse hadde blitt begravd i skurrende støy. Denne gangen åpnet de seg og tonet ned gitarorgiene til fordel for et åpent, minimalt lydbilde; Blonde Redhead tok bort elementer – uten nødvendigvis å fylle på med noe annet. Missile ++ ruslet frem på rytme og keyboard, og viste at de klarte seg utmerket uten å gjemme seg bak gitarveggen. Det samme gjorde den løse Speed x Distance = Time, som tidvis truet med å oppløse seg i seg selv. Også tittelsporet viste frem nye sider, men denne gangen tok de det forenklede uttrykket ned i minimalistisk støy, ikke langt fra det Picciottis’ Fugazi til tider bedrev. Det var et vellykket eksperiment og det var synd at de ikke gikk videre langs denne linjen. Også den hakkete agitasjons-funken i 10 var stilig lytting, der gruppen, i likhet med på forgjengerens Water, kunne minnet om en oppdatert utgave av Gang Of Four.

De som hadde forelsket seg i de første platene fikk også sitt. This Is For Me And I Know Every One Knows kunne vært hentet fra debutalbumet. Luv Machine og Destilled lå tett på sangene fra  album nummer to og tre, uten å tilføre formelen særlig nytt.

Rating: 7,5/10