Blonde Redhead – Melody of Certain Damaged Lemons (Touch and Go cd, 2000)

1) Equally Damaged; 2) In Particular; 3) Melody of Certain Three; 4) Hated Because of Great Qualities; 5) Loved Despite of Great Faults; 6) Ballad of Lemons; 7) This Is Not; 8) A Cure; 9) For the Damaged; 10) Mother; 11) For the Damaged Coda

Melody of Certain Damaged Lemons ble spilt inn i Bear Creek Studio i Woodinville, Washington tidlig i 2000. Studioet, som lå i landlige omgivelser, ble etablert i 1977 av ekteparet Joe og Manny Hadlock. Etter hvert overtok deres sønn Ryan som sjefstekniker. Han bidro på Blonde Redheads innspillinger sammen med produsent Guy Picciotto, som fortsatte samarbeidet med gruppen.

Soundgarden, Modest Mouse og Foo Fighters spilte alle inn musikk i dette studioet, som var kjent for sin trivelige, avslappede atmosfære. Om det var omgivelsene som gjorde at Blonde Redhead la vekk det aller meste av støyrocken var vel tvilsomt, men Melody of Certain Damaged Lemons bar preg av lave skuldre og «åpne landskap». De skurrende gitarene var mer eller mindre en saga blott, med noen få unntak. Denne gangen var det plass til akustiske gitarer, piano og synthesizere. Det hadde alltid vært sødme og luft i gruppens musikk, men disse kvalitetene ble kraftig forsterket da gitarvolumet ble skrudd ned. Dermed ble platen den endelige frigjøringen fra avant-rock og no wave.

Da det ikke var gitarskurr å gjemme seg bak, ble kvaliteten på komposisjoner og arrangementer mer sårbare. Blonde Redhead hadde åpenbart godt av Picciottos evner som musiker, arrangør og produsent. Hans daglige arbeidsgiver, Fugazi, var kjent for en enestående rytmikk og han fikk det beste ut av trommeslager Simone Pace. Trioen hadde også utviklet evnen til å bruke lys og skygge, kraft og smidighet, det skumle og det snille. Det ga større variasjon i uttrykket.

Med noen få unntak var Melody of Certain Damaged Lemons et tiltrekkende og lyttervennlig album. I This Is Not bedrev de rendyrket popmusikk med helning mot synthpop. Dèt var et format de behersket overraskende godt. Blonde Redhead lå nå nærmere almen indierock, men hadde fortsatt en egen karakter. Den ble ivaretatt gjennom deres sære og «løse» melodiøsitet, og ikke minst gjennom de to vokalistene. Kazu Makinos lyse, lett angstbevrende stemme var like betagende og fremmelig som tidligere, kanskje enda mer så. Hun var fenomenal i den smellvakre pianoballaden For The Damaged, som var det største øyeblikket i gruppens karriere så langt. Amedeo Pace hadde en stemme som smakte av innestengt lidenskap og blottlagte nervetråder, uten at han noen gang åpnet helt opp til sitt innerste.

De to vokalistene sang til hverandre platen gjennom, stort sett i annen hver sang. Det gikk etter hvert opp for lytteren at alt handlet om de to og forholdet dem imellom. Det ga musikken en særegen intimitet, som var både inkluderende og ekskluderende; dypt privat og allmenngyldig på samme tid. Det begynte med at Kazu deklarerte «Alex I’m Your Only Friend». Han svarte henne med kjærlighetserklæringer. Samtidig var det en tvetydighet I tekstene, som ga en følelse av at alt ikke var enkelt mellom de to. De rundet av med «guess we’re equally damaged» i For The Damaged. Det opplevdes ikke påtatt.

Rating: 7,5/10