Ange -Au-delà du délire (Philips LP, 1974)

1) Godevin le villain; 2) Les Longues nuits d’Isaac; 3) Si j’étais le messie; 4) Ballade pour une orgie; 5) Exode; 6) La Bataille du sucre; 7) Fils de lumière; 8) Au-delà du délire

Ange manglet ikke ambisjoner og var neppe bekymret for å fremstå som pretensiøse. Det å fremstå som pretensiøs var omtrent det verste du kunne bli beskyldt for et par år senere, da punken for en stakket stund regjerte. I etterpåklokskapens lys er det ikke tvil om at progressive rockemusikere i perioden 1969 til 1975 har blitt ufortjent latterliggjort som pompøse og høye på seg selv, men selv om mye av kritikken var urettferdig gjorde ikke alltid artistene det lett for seg. Et godt eksempel på det var den vidløftige historien Ange fortalte på sitt tredje album.

På Au-delà du délire (Utover delirium) ble lytteren tatt med tilbake til middelalderen, nærmere bestemt 1358, der bonden Godevin av Alouettes levde sammen med kone og barn, og jobbet for Baron Henri De Valeran.  Godevin treffer alkymisten Isaac og forsøker seg på et opprør ved hjelp av esoteriske triks. Han blir dømt for kjetteri og brent på bålet. Sjelen hans lever imidlertid videre og blir ett med kosmos. I kosmos observerer han menneskehetens endelikt, før han vender tilbake til en «renset» jord i det 25 århundre. Der treffer han en inkarnasjon av sin kone. Ikke småtteri med andre ord.

Den vidløftige historien var umulig å ta seriøst, men musikken var definitivt verdt å ta på alvor. Ange fortsatte i samme stil som på Le Cimetière des arlequins, med sin særegne miks av fransk folk og britiskinspirert progressiv rock. De hadde foredlet uttrykket sitt ytterligere og tok lytteren med på en variert reise. Her var det innslag av hard rock, lange strekk av progressive utskeielser og noe som minnet om enkle folkesanger. Alt var krydret med Anges alltid tilstedeværende lyriske kvaliteter. Gruppen evnet å fange flere stemninger i et og samme stykke, selv om de ikke nødvendigvis strakk låtene så langt ut i tid.

Side en hadde fem korte spor, mens side to nøyde seg med tre, hvorav to var platens lengste. Det  åpnet med Godevin le villain, som begynte forsiktig med en sørgmodig fiolin, før Decamps dramatiske vokal veltet inn på et teppe av moog og piano. Det var atmosfærisk, dramatisk og avmålt på samme tid, og en perfekt innledning. I Les Longues nuits d’Isaac dukket Isaac opp, i nok et stykke dramatisk musikk, denne gangen også med innslag av elektrisk gitar i en låt som gikk gjennom flere takt- og stemningsskift i løpet av sine tilmålte fire minutter. Si j’étais le messie («Om jeg var Messias») var mystisk undrende, med resiterende vokal og cinematiske toner, og  vokalist Decamp drev den avmålte musikken mot en hissende ende. Deretter var det over i en sjarmerende folkeballade med tittelen Ballade pour une orgie, som ikke handlet om en orgie, men resultatet av hva som skjedde om man gikk for langt i sine eksesser. Side en ble avsluttet med Exode, som fortsatte i samme spor som Ballade pour une orgie, med en lett og imøtekommende tone, men med et mer utbygget arrangement, som etter hvert løftet seg over en drivende seksjon med gitar og keyboards i flott samspill; bedre progressiv rock var det ikke mye av i 1974!

På side 2 strakk Ange seg godt ut. Først med seks minutter lange La Bataille Du Sucre, med sitt dramatiske, instrumentale sluttparti. Her og i den påfølgende Fils De Lumiere ble virkelig innflytelsen fra Genesis tydelig, uten at lytteren et sekund tenke at Ange var billige kopister. Side to var mer eller mindre ett stykke musikk, som ble avsluttet med det ni minutter lange tittelsporet, som var høydepunktet på et klassisk album. «Au-delà du délire» begynte som folkrock med fransk karakter og dro seg deretter over i et langt, brennende instrumentalparti.

Rating: 9/10