Blonde Redhead – Misery Is a Butterfly (4AD cd, 2004)

1) Elephant Woman; 2) Messenger; 3) Melody; 4) Doll Is Mine; 5) Misery Is a Butterfly; 6) Falling Man; 7) Anticipation; 8) Maddening Cloud; 9) Magic Mountain; 10) Pink Love

Etter å ha gitt ut fem album mellom 1995 og 2000 gikk det fire år før det var klart for nytt produkt. Først i mars 2004 dukket Misery Is A Butterfly opp. Det lange oppholdet var ikke planlagt. Det skyldtes at Kazu Makino ble utsatt for en ulykke i 2002. Hun ble kastet av en hest, som så tråkket henne i ansiktet og måtte gjennom langvarig behandling som følge av mange bein i ansiktet ble knust. Hun fikk munnen teipet igjen i flere måneder. I et intervju med Los Angeles Times ga hun uttrykk for at det aller verste med ulykken var at den hindret henne fra å fremføre musikk. Da forstod man at musikken betød ekstraordinært mye. Ulykken var tema for deler av det nye albumet.

Misery Is A Butterfly var Blonde Redheads første album på 4AD, det britiske plateselskapet som ble startet opp og drevet av Ivo Watts-Russell, under vingene til Beggars Banquet. 4AD hadde legendestatus innen åttitallets rockemusikk, med band som Cocteau Twins, Dead Can Dance, Pixies, Breeders og andre. Selskapet klarte også å fornye seg og stadig være relevante, med nye, interessante artister i stallen.

Misery Is A Butterfly passet godt inn i den klassiske 4AD-estetikken, som de riktignok ikke var like konsekvente på i det nye årtusenet, men som fortsatt var en viktig del av selskapets identitet. Den var sentrert rundt drømmende, vakre og esoteriske stemninger og bilder, som ofte innebar en råd tråd fra innpakning til musikk. Typiske representanter var Cocteau Twins, Dead Can Dance og  Ivos eget prosjekt, This Mortail Coil. Misery Is A Butterfly var et album fylt av svevende, sørgmodige små sanger, med arrangementer og produksjon som brettet seg rundt musikken som en myk dyne. Alle spor av atonale gitarer og skurrende NO-wave inspirasjon var så godt som vasket bort allerede på Melody of Certain Damaged Lemons, men uttrykket var ytterligere forfinet og løftet videre inn drømmepopens duse, varme verden. Den var en nødvendig fornyelse for Blonde Redhead og et musikalsk landskap som trioen hadde forutsetninger for å lykkes i. Allerede på omslaget ble det varslet om nye tider. Plata kom i digipack, med et dust fotografi av en kvinne med blottet bryst. Hele omslaget og det medfølgende heftet smakte av forgangen tid. Det samme gjorde musikken.

Misery Is A Butterfly var et gjennomført godt album. Gruppens særpreg, særlig representert gjennom de to vokalistene, men også de «flagrende», glidende låtene, gjorde at de fortsatt var lett gjenkjennelige. De hadde også komponert mer umiddelbart tilgjengelige sanger enn tidligere. Spor som Elephant Woman, Messenger, tittelsporet og Magic Mountain hadde en tiltrekningskraft de ikke hadde levert i samme monn før. De 11 sangene utgjorde en helhet, en inviterende samling kunstpop som det var et godt stykke mellom i datidens musikkverden. En opplevelse at musikken noen ganger kunne oppleves søvndyssende var mest en konsekvent av valgt form, og intet reelt grunnlag for innvending. Men man satte ikke på Misery Is A Butterfly da det var tid for fest.

Rating: 8/10