Ozzy Osbourne – No Rest For The Wicked (Epic LP, 1988)

1) Miracle Man; 2) Devil’s Daughter (Holy War); 3) Crazy Babies; 4) Breakin’ All The Rules; 5) Bloodbath in Paradise; 6) Fire in the Sky; 7) Tattooed Dancer; 8) Demon Alcohol; 9) Hero

Da Ozzy Osbourne slapp sitt femte studioalbum i september 1988, var mer enn to år siden forgjengeren The Ultimate Sin så dagens lys. Publikum hadde blitt holdt varme med  «Tribute» og det viste seg at de store massene ikke hadde glemt sin flaggermus-spisende helt. No Rest For The Wicked gikk til 13. plass i USA og solgte mer enn 2 millioner eksemplarer. Også Norge, Tyskland, UK og Sverige var med på å sikre nok en solid fremgang for rampen fra Birmingham.

Det gikk som vanlig hardt for seg rundt Ozzy, både i forhold til privatlivet og hva gjaldt musikere. Han slet fortsatt med rusavhengighet. Det varmuligens noe av grunnen til en viss «utålmodighet» med omgivelsene. Gitarist Jack E. Lee fikk sparken etter å ha vært med på to album. Inn kom ynglingen Zakk Wylde, som hadde imponert Ozzy gjennom en demotape og en senere audition. Wylde var kun 20 år da de to traff hverandre, og han skulle være med Ozzy i en lang periode. Bassist og tekstforfatter Bob Daisley var også tilbake, selv om han forsvant ut igjen før det var klart for turneen som skulle følge opp albumet. Randy Castillo på trommer hadde overlevd fra The Ultimate Sin og på keyboards var John Sinclair hentet inn. Sammen spilte denne gjengen inn No Rest For The Wicked i Los Angeles, med produsentene Roy Thomas Baker og Keith Olsen bak miksepulten.

Baker og Olsen var begge navngjetne produsenter. Baker var mest kjent som produsent for Queen, men hadde også en lang liste med andre klienter, fra Hawkwind og Be Bop DeLuxe til Motley Crue. Olsen hadde blant produsert Fleetwood Macs selvtitulerte album fra 1975. Baker og Olsen ga No Rest For The Wicked et tidstypisk, kommersielt lydbilde. Her var det (alt for) god plass til keyboards, og trommene var, for å si det forsiktig, «store». Her ble det ikke spart på åttitalls-kruttet. Det ga albumet en lyd som ikke har tålt tidens tann, i den grad den noen gang var særlig vellykket. Det låt hult, stivt digitalt og masete. Den første delen av albumet var langt tyngre enn The Ultimate Sin, men energien ble skuslet bort i en sølete produksjon.

Den unge Wylde var åpenbart ute etter å imponere, full av pågangsmot og iver. Hans evig hylende gitar ble raskt masete og enerverende i sine kontinuerlige gjentagelser. Produsentene burde ha visket mannen noen ord i øret og gitt han et kurs i «less is more». Det er mulig Wylde søkte å oppnå en «Rhoades-effekt», men spillet hans ble for glorete og tilgjort til å gjøre særlig inntrykk. Han var selvsagt en mer enn kompetent gitarist, og hadde en bluesy tone med stort potensiale, men gikk seg bort i eget jåleri.

Åttitallet var en sammenhengende suksess for Ozzy Osbourne, men også en periode hvor han hadde store personlige utfordringer. På No Rest For The Wicked kunne man for første gang høre slitasje på stemmebåndene. Han låt stiv og anstrengt til tider, selv om han for så vidt var seg selv. Det er mulig mangelen på virkelig kvalitetsmateriale slet på motivasjon og innsats, for de fleste sangene var ikke mer enn på det jevne.  Dermed endte No Rest For The Wicked som et gjennomsnittlig metalalbum, som så vidt ble reddet unna katastrofen – i likhet med forgjengeren – av noen brukbare låter. Beholdningen denne gangen var Devil’s Daughter, Crazy Babies og Bloodbath In Paradise.

Miracle Man var også verdt å nevne. Det var Ozzys finger opp bak til tv-evangelisten Jimmy Swaggart. Swaggart var en pompøs bedrager med korset i hånd, som hadde vært kritisk til Ozzy gjennom flere år. Det var lett å unne Ozzy litt hovmod da evangelisten ble tatt fersken med prostituerte.

Rating: 5,5/10