Ange – Emile Jacotey (Philips LP, 1975)

1) Bêle, bêle petite chèvre, 2) Sur la trace des fees, 3) Le Nain de Stanislas; 4) Jour après jour; 5) Ode à Emile; 6) Ego et Deus (Ego et Deus/J’irai dormir plus loin que ton sommeil/Aurélia/Les Noces/Le Marchand de planets); 7) Le Marchand Des Planètes

Da Ange spilte inn Emile Jacotey var det med Guénolé Bigerny som ny trommeslager. Han bidro også med gitar, marimba og vibrafon på noen spor. Gruppen hadde også med 85 år gamle Emile Jacotey, som bidro med tale mellom noen av de innledende sangene. Albumet var også oppkalt etter denne mannen, viss historier var utgangspunktet for de fem kortere sangene på side 1. Side 2 var dominert av den 17 minutter lange suiten Ego et Dues (jeg Gud).

Førstesidens fem sanger hadde et mer moderne og oppdatert lydbilde enn forgjengerne. Moogen var borte og låtene var i større grad forankret i kontant rock-som-rock. Selv om arrangementene var enklere var det plass til instrumentalpartier, som bidro til å forankre Emile Jacotey i den progressive rocken, selv om uttrykket var mindre utflytende og eksentrisk enn tidligere. Vokalist Christian Décamps var fortsatt sitt teatralske og dramatiske jeg, og hans umiskjennelige signatur feide en hver tvil om hvem som var ferde til side.

Låtene på side 1 hadde alle mye å by på, og selv om totalen ikke var fullt så fascinerende som tidligere bravader var det en sterk samling låter, der Ange hadde fått plass til flere detaljer og skift enn hva de første rundene med lytting avslørte. Åpneren Bêle, bêle petite chèvre var det mest hardt rockende stykke musikk gruppen hadde kommet opp med, men også den hadde plass til et folkinspirert koda, som sendte musikken ut i andre sfærer. Sur la trace des fees var en «stor» ballade, godt forankret i fransk chanson-tradisjon. Le Nain de Stanislas var nok en livlig rockelåt, med sære innfall og utfall, som gjorde den til et høydepunkt på side 1. På Jour après jour og Ode à Emile mikset de nok en gang progressiv rock og chansons til et atmosfærisk og tiltagende hele.

Den største beholdningen på Emil Jacotey var likevel den lange Ego et Dues. De fire delene utgjorde en helhet, men stod også på egne bein som selvstendige uttrykk. Ballader, folk, rock og lange, instrumentale nesten-freak outs ble kombinert til et stykke klassisk progressiv rock, som ikke tråkket opp nye musikalske stier, men som viste at Anges evnet å kapitalisere på sine tidligere utforskninger av det progressive rock-formatet og samtidig gi uttrykket en forsiktig oppdatering.

Helt til slutt serverte Ange en liten overraskelse. Le Marchand Des Planètes var en kosmisk ballade dominert av slagverk og keyboards, som fløt sakte ut i verdensrommet, langt unna Anges normale jording i den franske landsbygdens fabler. Det var en herlig vri på tampen av et sterkt album, et album som fortjente en plass ved siden av de tre forgjengerne.

Rating: 8/10