Cosmic Eye – Dream Sequence (Regal Zonophone LP, 1972)

1) Dream Sequence 1; 2) Dream Sequence 2

Cosmic Eyes eneste album ble med årene en av de «legendariske» platene som mange hadde hørt om, men så godt som ingen hadde hørt. Det er få ting som får «record collector scum» og hipstere til å sikle mer enn utilgjengelige utgivelser fra slutten av sekstitallet og første halvdel av syttitallet. Dream Sequence ble riktignok utgitt på et plateselskap som hadde en viss katalog, men forsvant likevel fort ut av bildet. Først i 2019 fikk albumet en offisiell reutgivelse. Før det hadde det kun sirkulert diverse  gråmarked-utgivelser. Det skulle ikke mange sekundene lytting til før det var klart at dette var en liten skatt. Dream Sequence inneholdt en halvtimes musikalsk vandring mellom sitarer, tablas, fløyter, fri jazz freak outs, filmmusikk ala Morricone og syredryppende gitaronani. Den hippie-infiserte tredjegradsligningen av et album gikk utrolig nok opp og var morsom og givende lytting.

Cosmic Eye, som må karakteriseres som et prosjekt og ikke en ordinær gruppe, ble ledet av den indiskfødte jazzgitaristen Amancio D’Silva. Han hadde spilt inn et album sammen med den britisk-jamaicanske saksofonisten Joe Harriott i 1969 (Joe Harriott & Amancio D’Silva Quartet – Hum Dono). D’Silva rakk også to soloalbum før Cosmic Eye kom ut i 1972. Det ble dessverre den siste tilgjengelige utgivelsen fra mannen, som døde 60 år gammel i 1996. D’Silva var i følge bekjente en vennlig, men plaget sjel som led under magesår og et overfølsomt sinn. Han hadde røttene sine i Goa, ble født i Bombay og giftet seg etter hvert med en irsk kvinne, for så å ende opp i London. Etter en kort platekarriere markerte han seg som en mye brukt gitartekniker.

På Dream Sequence hadde D’Silva med seg Tony Campo (bass), Alan Branscombe (saksofon, perkusjon), Ray Swinfield, Derek Grossmith og Chris Taylor (alle fløyter av forskjellig slag), Dougie Wright (trommer), K. Sati (tabla), Viram Jasani (sitar) og John Mayer (fiolin). Det var sjelden mer enn noen få musikere i sving samtidig, noe som bidro til at musikken fikk puste og aldri låt overlesset. De to lange stykkene som utgjorde albumet var i realiteten flere kortere spor, som må ha blitt redigert i ettertid og bakt til en helhet av Londonprodusenten Denis Preston, som hadde bakgrunn fra jazz, ska og reggae. De enkelte delene var sikkert tenkt som elementer i en lang drøm, som nøstet seg sammen til et bevissthetsutvidende hele.

Det meste av materialet låt improvisert frem i studio og hadde en forfriskende umiddelbarhet over seg. Musikken opplevdes ektefølt og nær, og fremført av musikere som ikke brukte indo-influensene til pynt. Det meste av stoffet var overraskende melodiøst, med en mild flyt – mye takket være fløytenes stadige tilstedeværelse. Det var langt til den knirkete, britiske varianten av improvisasjonsmusikk, representert ved AMM, Derek Bailey og Evan Parker. Dream Sequence var varm og mykt saftig med en sløy, innrøkt atmosfære. Uttrykket vaket et sted mellom Ravi Shankars etno-fusion og indo-raga på den ene siden, og renere jazzrock på den andre siden, med en god dash new age-tåke hengende over det hele. Cosmic Eye hadde mye til felles med samtidige som Clem Alford, Mighty Baby-prosjektet The Habibiyya, Third Ear Band, Quintessence og ikke minst tyske freaks som Siloah og Kalacakra, og for så vidt også Sergius Golowins geniale psychfolk.

Rating: 8/10