Aztec Camera – Knife (WEA LP, 1984)

1) Still On Fire; 2) Just Like The USA; 3) Head Is Happy (Heart’s Insane); 4) The Back Door To Heaven; 5) All I Need Is Everything; 6) Backwards And Forwards; 7) The Birth Of The True; 8) Knife

Aztec Cameras ferd stoppet ikke på Rough Trade. Allerede året etter ble det signert en kontrakt med WEA. Å komme seg inn i Warnermaskineriet ga helt andre muligheter i så godt som alle sammenhenger, enten det dreide seg om musikalske samarbeidspartnere, utgifter til innspillinger, markedsføring eller distribusjon. I forlengelse av den store DIY-kulturen, som var en sentral del av punk- og new wavekulturen, var det ikke uproblematisk å menge seg med «dressene» i de store plateselskapene. Det brydde Frame seg lite om. Han hadde aldri lagt skjul på at han lagde popmusikk og ville ha hits. Dessuten var tidene i ferd med å forandre seg. Sofistikert pop var i vinden og det var ikke lenger flaut å innrømme at man ville underholde et stort publikum. Likevel var det nok mange som satte teen i halsen da det ble kjent at ingen ringere enn Mark Knopfler skulle produsere Aztec Cameras neste album. Knopfler og Dire Straits debuterte i 1977, og hadde syv år senere blitt et av klodens største band. Deres velfriserte rock var over alt og de ble ufortjent nok sett på som kjedelige gamlinger. Dire Straits’ fire første plater var nemlig av høy kvalitet, hvor de utesket en lekker og melodiøs rockemusikk.

Frame hadde forstått at Knopfler var et godt valg gjennom intens lytting til Bob Dylans Infidels, som Knofler produserte. Frame anstrengte seg for å komme opp med sanger han trodde ville passe Knopfler, og sistnevnte pakket inn musikken i lyd som, selv om den var betydelig mer polert enn på High Land, Hard Rain, fortsatt hadde drag av ungdommelig pop-glede, i alle fall mesteparten av tiden. Knife fikk hard medfart i pressen. For hippe kritikere var det en for tung pille å svelge at deres yngling fra Postcard Records og Rough Trade skulle menge seg med Mark Knopfler. Det var ikke tvil om at produsenten satte sitt preg på resultatet, men i ettertid vokste platens renomme fortjent nok.

I motsetning til på forgjengeren, som var dominert av akustiske og (noen ganger) elektriske gitarer, med litt pynt av digitale trommer og annet forsiktig krydder, var keyboards allestedsværende på Knife. Tangentene ble spilt av Guy Fletcher, som hadde samarbeidet med Knopfler om musikk til to filmer og som ble med i Dire Straits omtrent samtidig som Knopfler var i studio med Aztec Camera. Knife fikk unektelig et mer «voksent» lydbilde enn debuten og plasserte seg midt i gaten for kommersiell poprock. Dèt var en tung trafikkert vei og det skulle mye til for å skille seg ut i mengden, men kombinasjonen av Frames sanger og evner som vokalist, og Knopflers relativt sobre produksjon løftet resultatet opp i den gode pop-klassen. Albumet fløy høyt på tre fenomenale låter, som alle ble utgitt på singel. Både Still On Fire og All I Need Is Everything hadde blikket på både dansegulvet og på den blåeste pop-himmelen. Just Like The USA var latterlig lekker, der Frame fikk vist at han hadde sjel i pipene, sjel som en ekte soulsanger. Disse tre låtene var de beste han hadde kommet opp med så langt og låt friskt som kildevann, på tross av en noe monden produksjon.

Både Head Is Happy (med trompet av Martin Drover), Backwards And Forwards og Backdoor To Heaven var uptempo-ballader, og alle holdt en standard det ikke var så mange popsmeder som nådde opp til i 1984, selv om de ikke kvalifiserte seg blant Frames aller sterkeste sanger, da det var tid for å oppsummere Aztec Cameras samlede produksjon midt på nittitallet.

The Birth Of The Truth hadde en klassisk melodi, akustisk gitar og Frames stemme. Den skuet tilbake til High Land, Hard Rain, og da kunne man kjenne et stikk av lengsel etter det enklere førstealbumet.

Det ni minutter lange tittelsporet fikk hard medfart av kritikerne. Her la Frame seg tett på Dire Straits cirka Love Over Gold. «Knife» var lang, pen og seigt sørgmodig. Men så var det hovedpersonens inderlighet og sans for den gode melodi da, og for de som ikke rev stiften av vinylen i ren skrekk innledningsvis vokste sangen seg stor og mektig.

Rating: 7,5/10