Black Sabbath – Headless Cross (I.R.S. cd, 1989)

1) The Gates Of Hell / Headless Cross; 2) Devil And Daughter; 3) When Death Calls; 4) Kill In The Spirit World; 5) Call Of The Wild; 6) Black Moon; 7) Nightwing

På Black Sabbaths offisielle hjemmeside er det ingen tvil om hvilken historie de opprinnelige medlemmene ønsker å formidle. Det står rett ut at Black Sabbath riktignok har hatt en rekke medlemmer i årenes løp, men det er originalbesetningen som representerer det «virkelige» og beste Sabbath. Dét er det vanskelig å være uenig i, men det er likevel en temmelig røff historieskriving som da bedrives. Det gis riktig nok visse konsesjoner til Heaven & Hell, Mob Rules og Headless Cross, men også i den snaue omtalen av disse understrekes originalbesetningens suverenitet.

Det mest interessante i denne sammenheng er det forsiktige forsøket på å etablere Headless Cross som et underkjent og glemt album. Den offisielle hjemmesiden er ikke alene om denne historieskrivingen. Også blant metalhistorikere og fans har det vært røster som har påpekt Headless Cross sine kvaliteter. Albumet er likevel mer eller mindre usynlig i dag og er så vidt undertegnede bekjent ikke tilgjengelig på noen av strømmetjenestene. Albumet er heller aldri blitt reutgitt på skikkelig vis (kun et magert forsøk fra EMI i 1999), en skjebne det deler med flere av Tony Martin-albumene i Sabbath katalogen.

Headless Cross var et forsøk på en fornyelse, om ikke en direkte ny start for Tony Iommi og hans kumpaner. Black Sabbath hadde mistet kontrakten med Vertigo. The Eternal Idol var den endelige spikeren i kista på den historien. De fikk imidlertid raskt en ny kontrakt, med det mellomstore plateselskapet I.R.S. I.R.S. hadde hatt blant andre R.E.M. (før de signet til Warner i 1988) og Wall of Voodoo i stallen, og var et kredibelt plateselskap på åttitallet.

Iommi hadde satt sammen et nytt Black Sabbath. Han tok med seg vokalist Tony Martin og tangentmann Geoff Nichols fra The Eternal Idol-besetningen. På bass fikk han med studiomusikeren Laurence Cottle og Cozy Powell satte seg bak trommesettet. Engelskmannen Powell skapte seg en navn som medlem i Jeff Beck Group tidlig på syttitallet og ga så ut noen solosingler, før han ble med i Ritchie Blackmores Rainbow fra 1975 til 1980. Han ga også ut noen soloalbum mellom slagene. På åttitallet spilte han med blant annet Whitesnake og Michael Schenker Group, og i en kort periode i Emerson, Lake and Powell.

Den nye besetningen rigget seg til i et billig studio i England i august 1988, og utover sensommeren og høsten spilte de inn Headless Cross. Iommi og Powell bestemte seg for å produsere selv. Det var en inspirert gjeng som spilte inn ny musikk denne høsten og Headless Cross endte opp som det beste Sabbath-albumet på mange år. Ikke siden Mob Rules i 1981, svanesangen med Dio, hadde de kommet opp med et album av samme kaliber. Uten at Headless Cross var noen klassiker, var det gjennomgående hyggelig lytting.

Black Sabbath leverte syv komposisjoner forankret i tung metall med betydelig innslag av doom. Alt holdt jevnt godt nivå og riffmester Iommi hadde kommet opp med et tilstrekkelig antall riff med spenst til at det var gøy å lytte til gruppen. Vokalist Tony Martin hadde lagt av seg de verste Dio-faktene og stod i langt større grad frem som sin egen herre, selv om han fortsatt ikke var verdens mest originale metalvokalist.

Å få Cozy Powell med var et sjakktrekk. Han var en kraft-trommis av den gamle skolen og formelig banket sangene fremover. Det ga musikken et sårt savnet saft i frasparket. Powell var langt unna originaltrommis Bill Wards elegante, jazzy rytmikk, men de tidene hadde Sabbath forlengst lagt bak seg.

I produksjonen klarte Iommi og Powell å styre unna de verste metalklisjeéne. Det låt tungt og fett, med kledelig og ikke overdrevet bruk av keyboards. Likevel var det noe smått gammelmodig over resultatet, i hvert fall om man sammenlignet med grungen og den alternative metallen som hadde begynt å røre på seg, med blant andre Mudhoney, Nirvana, Soundgarden og Melvins.

Låtene beveget seg nesten utelukkende i et seigt, doomy tempo, med visse innslag av powermetal. Til den dystre musikken hadde Tony Martin kommet opp med et knippe tekster som så godt som utelukkende dreide seg om djevelen og hans virke. Titlene sa det meste; The Gates Of Hell, Headless Cross, Black Moon og så bort etter. Dessverre ble det noe hult og poserende over det hele. Tekstene ga ikke lyttere den samme blandingen av frykt og beven som de forstyrrende øyeblikkene Butler og Osbourne skapte på de seks første platene, hvor det okkulte, kristendom, krigsfrykt og personlige demoner gikk opp i et vanvittig hele.

Headless Cross ble en fiasko i USA. I.R.S. slet med distribusjonen og i følge Iommi var platen knapt å se i butikkene. Konsertturneén ble kansellert etter kun åtte konserter på grunn av dårlig billettsalg. Det gikk bedre i Europa. 18. plass i Tyskland, 22. plass i Sverige, 23. plass i Sveits og 31. plass i UK var ikke så aller verst for gamle helter.

Rating: 7/10