Blonde Redhead – 23 (4AD cd, 2007)

1) 23; 2) Dr. Strangeluv; 3) The Dress; 4) SW; 5) Spring and by Summer Fall; 6) Silently; 7) Publisher; 8) Heroine; 9) Top Ranking; 10) My Impure Hair

I 2006 valgte Blonde Redhead for første gang på mange år å legge innspillingen av ny plate til New York, byen hvor karrieren hadde startet 15 år tidligere. De vendte tilbake til The Magic Shop, samme sted som de spilte inn sitt andre album i, i tilbake i 1995.

Returen til New York og gamle studiotrakter betød ikke at gruppen padlet bakover musikalsk sett. Tvert imot fortsatte videre langs stien Misery is a Butterfly hadde ryddet. Det betød forseggjort kunst-pop med duse stemninger. Blonde Redheads musikalske utvikling var neppe en kalkulert plan om å bli mer kommersielle, men inneholdt sikkert et ønske om å kommunisere med et større publikum. Dèt lyktes de med. Selv om de var langt unna å være storselgere hadde gruppen opparbeidet seg et brukbart publikum, som kjøpte Misery is A Butterfly inn på Billboard 200. Det var første gang Blonde Redhead var synlige på salgslistene, riktignok med en beskjeden 180. plass. 23 gjorde bedre fra seg, med en 63. plass i USA og en viss suksess også i Frankrike og Italia.

Innspillingene hadde en trang fødsel. De tre slet med å få fremdrift i låtskriving og produksjon. De hadde bestemt seg for å produsere selv, men fikk etter hvert hjelp. Store navn som Mitchell Froom og Alan Moulder ble involvert. Froom bidro på to spor. Han hadde jobbet med blant andre Los Lobos, Richard Thompson og ikke minst Crowded House. Moulder mikset platen og tok etter sigende solide grep om det endelige resultatet.

23 endte opp som deres mest tilgjengelige album så langt. Gruppens tidligere så innadvendte og tidvis innestengte uttrykk lå nå kun som en svak skygge i bakgrunnen og var erstattet av et spartansk, luftig lydbilde, med de to vokalistenes milde stemmer flytende over det hele. 23 var nok et godt album fra trioen, som syntes vaksinert mot å lage dårlige plater. Undertegnede holder likevel en liten knapp på forgjengeren, som hadde en sterkere helhet i form og farge og litt sterkere materiale. 23 dabbet en smule av på mot slutten, i motsetning til Misery Is a Butterfly.

De forsøkte seg på et par låter som kunne karakteriseres som shoegaze-light. Det var et format de behersket godt, særlig i tittelsporet. De prøvde seg også på arena rock i Spring And Summer, uten å være i nærheten av Foo Fighters popsensibilitet eller uttalige andre bands vulgære publikumsfrierier. Mest overraskende og kun passe vellykket var ABBA-inspirerte Silently, med utilslørt kommersiell pop, men som mest fremstod som en skisse til en virkelig hit og avslørte at Kazu tross alt ikke var på nivå med de to svenske jentene. Dr. Strangeluv var direkte og varm i sin dialog med lytteren. For en gangs skyld sang Kazu tre sanger på rad. Hun dukket opp også i The Dress, en kjole hun kledde godt. Den hadde et enkelt, elektronisk og ruglete lydbilde, med en kjærlighetserklærende Kazu i spiss.

SW minnet lytteren om at også Amedeo Pace hadde kvaliteter som sanger. Det var nok en sterk, midttempo poplåt, drevet av piano. Amadeo og Kazu stod fortsatt godt til hverandre som vokalister og deres tosomhet var med på å gi Blonde Redhead særpreg i en verden overbefolket av indiepopband.

Rating: 7,5/10