Ange – Par les fils de Mandrin (Philips LP, 1976)

1) Par les fils de Mandrin; 2) Au café du Colibri; 3) Ainsi s’en ira la pluie; 4) Autour du feu; 5) Saltimbanques; 6) Des yeux couleur d’enfants; 7) Atlantis – Les Géants de la 3ème lune; 8) Hymne à la Vie; 9) Cantique; 10) Procession; 11) Hymne

Anges posisjon som en viktig gruppe innen europeisk progressiv rock ble stadig forsterket, etter som det ene gode albumet fulgte det neste. De turnerte mye også utenfor Frankrikes grenser, med brukbar suksess. Allerede tidlig i karrieren hadde de besøkt England, den progressive rockens forjettede hjemland, og lysten på suksess der var et tilbakevendende tema. De bestemte seg derfor for å spille inn en versjon av sitt femte album på engelsk. Det var en taktikk som også de italienske kjempene i Banco og PFM forsøkte seg på, med brukbar kommersiell avkastning som resultat. Dessverre viste det seg at Christian Descamps slet med å få til en brukbar engelsk vokal, og selv om en engelsk utgave ble trykket opp, ble den raskt trukket tilbake og var aldri tilgjengelig i ordinær distribusjon i UK. For den nysgjerrige kan det opplyses at den engelske utgaven av Par les fils de Mandrin ble utgitt på cd av Musea i 2003.

Par les fils de Mandrin ble spilt inn i Paris på våren og sommeren 1976, også denne gangen med ny trommeslager på plass. Guenole Biger, som kun spilte på Emile Jacotey, var erstattet av Jean Pierre Guichard. Han ble værende i Ange frem til 1981.

Nok en gang bygde Ange albumet rundt et konsept. Denne gangen handlet det om en gruppe godhjertede kjeltringer under ledelse av Louis Mandrin. Konseptet var, som på Emile Jacotey, løst og lite essensielt for opplevelsen av musikken. Musikalsk sett kombinerte Par les fils de Mandrin kontante rockerne, stykker inspirert av fransk folkemusikk og symfonisk rock.

Albumet åpnet med to rockelåter, som begge kunne sklidd inn på forgjengeren. For en gangs skyld åpnet de med tittelsporet, med den typiske, dramatiske vokalen og elektrisk gitar i sentral rolle, krydret med synthesizer. Au café du Colibri hadde mye av samme det samme over seg, men var lettere i anslaget og dominert av gruppas karakteristiske bruk av tangenter.

Om man etter åpningssporene trodde Par les fils de Mandrin skulle bli et rent rockealbum, ble den forestillingen vasket bort med den kosmiske balladen Ainsi s’en ira la pluie, der Christian Ducamps sang sjeldent forsiktig over et mildt teppe av mellotron og keyboards, før et munnspill snek seg inn og det hele avslutningsvis ble løftet til et symfonisk coda med godt driv.

Autour Du Feu var en slik deilig, akustisk ballade Ange kom opp med en gang iblant. Den ledet over i Saltimbanques, en snodig og lett klumsete folkedans, som ble reddet av godt humør og tunga i kinnet.

Resten av albumet var dominert av symfonisk rock av beste merke. Des yeux couleur d’enfants var dramatisk og drivende, brutt opp av et rolig parti med synth  og orgel under Descamps vàre vokal. I Atlantis – Les Géants de la 3ème lune («Kjempene fra den tredje månen») dukket de ned i spacerock; en ambient, flytende synthreise til det ytre rom, sunget/resitert av Francis Decamps, før gruppens indre Pink Floyd cirka Meddle fikk fritt utløp avslutningsvis.

Ange hadde også denne gangen kommet opp med en lang, tredelt låt. Hymne à la Vie la seg godt til rette blant deres lengre komposisjoner. Den startet med en chanson-inspirert innledning, før hele stasen veltet seg over i klassisk symfonisk rock, tett på Genesis og diverse italienske band, men alltid med Anges særegne, franske signatur. Hymnen avsluttet nok et vellykket album fra de franske kjempene.

Rating: 8/10