Broken Social Scene – Feel Good Lost (Noise Factory cd, 2001)

1) I Slept With Bonhomme At The CBC; 2) Guilty Cubicles; 3) Love And Mathematics; 4) Passport Radio; 5) Alive In 85; 6) Prison Province; 7) Blues For Uncle Gibb; 8) Stomach Song; 9) Mossbraker; 10) Feel Good Lost; 11) Last Place; 12) Cranley’s Gonna Make It

Broken Social Scene var blant de mest kritikerroste indiegruppene ved innledningen til 2000-tallet. Etter en jevn utgivelsesfrekvens i det nye årtusenet første tiår ble det stille mellom 2010 og 2017, da de omsider slapp sitt første album på syv år, til gode kritikker og listeplasseringer.

Det var muligens mer korrekt å omtale Broken Social Scene som et kollektiv enn en tradisjonell gruppe. De to kjernemedlemmene Kevin Drew og Brendan Canning samlet som regel et stort knippe musikervenner rundt seg i forbindelse med innspillinger og konserter. Mange av de fremste musikerne i det canadiske indiearistokratiet var innom, men det var alltid Drew og Canning som utgjorde kjerne og kontinuitet. De to etablerte Broken Social Scene i 1999. Begge hadde da erfaring fra andre band. Canning hadde blant vært med på tre album med hHead i årene mellom 1992 og 1997. Kevin Drew hadde prosjektet KC Accidental sammen med Charles Spearin. Spearin, som også var med i Do Make Say Think,  skulle også dukke opp i Broken Social Scene.

Broken Social Scene ble kjent for en saftig indierock, med store arrangementer og fengende låter. Musikken var melodiøs og entusiastisk, og appellerte til et ganske stort publikum.

For de som gikk bakover i gruppens katalog etter å ha kommet over et av deres mest populære album, som for eksempel You Forgot It In People eller det selvtitulerte tredjealbumet, må debuten Feel Good Lost ha vært noe av en overraskelse.

Debuten var, med to unntak, et instrumentalt, smålåtent album. Canning og Drew improviserte sammen i kjelleren til Drew i sene nattetimer og tok det hele opp på en åttespors opptaker. De inviterte så inn venner og kjente fra det livlige musikkmiljøet i Toronto til å bidra, noe som ga liv og teksturer til de skissepregede innspillingene. De ti musikerne som bidro inkluderte blant andre Evan Cranley (Stars), som spilte trombone på tre spor, og fiolinist Jessica Moss (Thee Silver Mt. Zion Memorial Orchestra & Tra-La-La Band og senere soloartist) på to spor. Leslie Feist sang på Passport Radio.

Resultatet var ambiente toner forankret i postrock og popmusikk. Det var lite kunstmusikk i brygget til Drew og Canning. Feel Good Lost var ujålete og oppriktig, og mer luktende på en semikommersiell poprocktradisjon enn på akademiske utlegninger. De to slapp lyden av Enos ambiente klassikere, postrock ala Labraford og kunstpop ala Sigur Ros opp i sin musikalske gryte, og tilførte en sunn dose pop som pop. Låtene sèg sakte ut av høyttalerne og krevde konsentrasjon for å bli noe mer enn bakgrunnsmusikk. Om man virkelig lyttet, var det mange detaljer og teksturer å hekte seg på. Så var Feel Good Lost også hyggelig som nettopp bakgrunnsmusikk; et avslappende og uforpliktende stykke musikk det var lett å like uten alle mulige idiotiske forbehold; platen ble din venn uten å kreve alt for mye tilbake.

Ved nærmere lytting og kjennskap til resten av Broken Social Scenes katalog, kunne man høre anslagene til det som skulle komme året etter med You Forgot It In People. Særlig da Feists stemme kom inn på Passport Radio, riktignok dekket av et hav av lyd, var det mulig å ane potensialet til å nå ut til et større publikum. Låten var drømmende og vag, men med en særegen puls som hektet. Det samme hadde Alive In 85, med sin dansbare rytmer og lekre gitarlinjer. I det hele tatt hadde Feel Good Lost en trivelig melodisk tilnærming og et ønske om å kommunisere med lytteren, på tross av sitt distanserte preg.

Rating: 7/10