Aztec Camera – Love (WEA cd, 1987)

1) Deep & Wide & Tall; 2) How Men Are; 3) Everybody Is A Number One; 4) More Than A Law; 5) Somewhere In My Heart; 6) Working In A Goldmine; 7) One And One; 8) Paradise; 9) Killermont Street

«Somewhere in my heart there is a star that shines for you».

Etter Knife la Roddy Frame seg på en utgivelsesfrekvens med album hvert tredje år. Love kom ut i 1987, Stray i 1990 og Dreamland i 1993, før det siste albumet under Aztec Camera-navnet, Frestonia, kom et år «før skjema» i 1995. Han tok seg med andre ord god tid mellom hver plate, og det var ikke vanskelig å se for seg Frame sittende og file på sine små pop-perler lenge og vel før de var klare for utgivelse.

Etter at Aztec Camera hadde vært en gruppe i sine første år, riktignok med en dominerende leder, var det hele redusert til et alias for Frame da det ble skrevet 1987. Innspillingene av Love foregikk i USA, hvor han benyttet seg av tjenestene til musikere som Marcus Miller, Peter Beckett, Steve Jordan og Steve Gadd. I tillegg var produsentene Tommy LiPuma, Russ Titelman og Michael Jonuzun med på laget. Frame gikk med andre ord for kremen innen amerikansk kommersiell popmusikk. Love var Aztec Cameras største produksjon så langt, med seks produsenter og en mengde musikere involvert, og hadde et uttrykk som nok skremte mange gamle fans, men som også tiltrakk seg mange nye.

Det var langt fra de tidige singlene på Postcard Records til Love, som var dominert av sofistikert soul og voksenpop. I forlengelsen av new romantics-bølgen på det tidlige åttitallet vokste interessen i den britiske musikkpressen for forseggjort pop og soul. Artister som Bobby Womack og Womack & Womack gjorde rent bord i NMEs oppsummering av 1984, og hypen rundt afroamerikanske sangere som Alexander O’Neal, Oran «Juice» Jones, Luther Vandross og ikke minst Anita Baker var stor. Det samme gjaldt for produsentduoen Jimmy Jam og Terry Lewis, som blant annet stod bak nevnte Alexander O’Neals gjennombrudd og ikke minst Janet Jackson store gjennombruddsalbum, Control, fra 1986. Den moderne soulmusikken inspirerte Frame, som pekte spesielt på Baker og Vandross som inspirasjonskilder. Det var ikke vanskelig å høre; Love hadde et dunemykt lydbilde og et knippe låter som varierte fra smygere til dansepop.

Love ble Aztec Cameras mest fremgangsrike album og endte med å selge til platina. Suksessen skyldtes i stor grad singelen Somewhere In My Heart, som ble en stor hit, og klatret til 3. plass i UK, og i tillegg fikk listeplasseringer i flere andre land. Love ble likevel ikke det gjennombruddet i USA plateselskapet hadde satset på.

Forbindelseslinjen til Aztec Cameras tidligere plater var å finne i Frames umiskjennelige melodier og vokal. Han hadde sin egen signatur, som ikke lot seg utslette av den polerte, velfriserte lyden. Love var skottens svakeste album så langt, men det var fortsatt perler å finne. Somewhere In My Heart var en perfekt popsang, umiddelbart fengende og så oppløftende som bare god pop kan være. Stilmessig minnet den om låtene på Knife, og brøt dermed litt med helheten på Love, men hva gjorde vel det når det var snakk om en slik godbit. How Men Are var en smellvakker soulballade, med herlig vokal av Frame og kvinnelige korister som sendte lytteren «dit». Working In A Goldmine hadde mye av de samme kvalitetene, med en huskende beat under et framifrå refreng. Killermont Street avsluttet platen, og minnet om tittelsporet på Knife. De to sangene hadde mange av den samme dyp sødmen og lengselen i seg, selv om Killermont Street var unnagjort på under halve tiden av «Knife».

Flere av de øvrige sangene hadde også melodiene på plass, men ble trukket ned av generiske danserytmer. Særlig Everybody Is A Number One og One And One hadde tjent på en mer nennsom produksjonsmessig hånd.

Rating: 7/10