Blonde Redhead – Barragán (Kobalt cd, 2014)

1) Barragán; 2) Lady M; 3) Dripping; 4) Cat on Tin Roof; 5) The One I Love; 6) No More Honey; 7) Mind to Be Had; 8) Defeatist Anthem (Harry and I); 9) Penultimo; 10) Seven Two

Den litt mislykkede Penny Sparkle ble Blonde Redheads siste plate på 4AD. Hvorvidt det var den blandede mottagelsen, trioens eget ønske eller platebransjens iboende nådeløshet som var årsaken vites ikke, men at de hadde mistet nyhetens interesse blant indie-publikummet syntes å være den mest nærliggende årsaken for at de ikke lenger var å finne på selskapet.

Da de startet innspillingene av Barragán var det for egen regning, med en plan om å lisensiere ut det endelige resultatet for utgivelse. De fikk med seg produsent og tekniker Drew Brown. Hans involvering hadde, som tilfelle var med Henrik von Sivers og Peder Mannerfelt på forgjengeren, betydelig innflytelse på resultatet. Brown hadde vært på involvert Penny Sparkle også, men tok en langt mer prominent rolle denne gangen. Han ville at de skulle bruke analoge instrumenter, som en form for retur til deres tidligere innspillingsmetoder, langt unna Penny Sparkles skinnende elektronikk. Et analogt oppsett ble koblet med minimalistisk instrumentbruk, noe som medførte at Barragán ble gruppas klart mest smålåtne album så langt. Brødrene Pace og Kazu Makino formelig hvisket seg gjennom de ti låtene, med kun noen få unntak, der temperaturen steg en smule.

Platen ble innledet med det instrumentale tittelsporet. Det sendte av alle ting tankene til landlige, britiske omgivelser, med fløyte, akustiske gitarer og feltopptak. Da kunne man for et øyeblikk tro at Blonde Redhead hadde laget sitt folk-album. Det hadde de nok ikke, men en viss inspirasjon fra folkrock og klassiske singer/songwriters-øvelser var synlig. Dèt var i sannhet et strekk for gruppen som begynte med no wavesk asfaltrock i New Yorks kunstnermiljø.

Da Makino smøg seg frem i den kule saktepopen i Lady M var det ingen tvil om hvem det var som var på ferde, selv om både elektronika og no wave kun var fjerne minner. Enda bedre ble det i Dripping, som hadde Amadeo Pace på sval vokal over et hissig, rytmisk komp. Kontrasten mellom stemme og rytmikk resulterte i et hektende stykke musikk, og da den bass-duppende Cat On Tin Roof lusket seg frem med en sensuell Makino i front, var Blonde Redhead på sporet av et album på nivå med sine beste ting. Den enkle balladen The One I Love fulgte på i god stil, men utover platen ramlet det sammen, og magien holdt ikke hele veien hjem. I spor som No More Honey, Mind To Be Head og Defeatist Anthem (Harry And I) var det vanskelig å holde interessen oppe. Disse var mer eller mindre bleke kopier av ting de hadde gjort bedre før. Penultimo, den nest siste sangen, var en lun duett mellom Makino og Pace, og fanget interessen igjen, før den slappe Seven Two dempet begeistringen nok en gang.

Lydbildet på Barragán passet Blonde Redhead bedre enn elektropopen fra forrige gang. Så var det en dristig strategi de hadde valgt denne gangen, der den minimale instrumenteringen stilte store krav til komposisjonenes evne til å binde lytteren til seg. Dèt lyktes Barragán med på omtrent halvparten av låtene, noe som gjorde at resultatet ble ujevnt, og noe av en tapt mulighet. Det var synd, for de tre var på sporet av noe stort her.

Rating: 6,5/10