Ozzy Osbourne – No More Tears (Epic cd, 1991)

1) Mr. Tinkertrain; 2) I Don’t Want to Change the World; 3) Mama, I’m Coming Home; 4) Desire; 5) No More Tears; 6) S.I.N.; 7) Hellraiser; 8) Time After Time; 9) Zombie Stomp; 10) A.V.H.; 11) Road to Nowhere

Ozzy Osbourne var superstjerne gjennom hele åttitallet, med gode salgstall og suksessfulle turneer. Dette til tross for standhaftige rusproblemer, notorisk omtale og utskjelling i media, og rettsaker hvor musikkens hans ble forsøkt holdt ansvarlig for tragiske hendelser som rammet unge mennesker. I tillegg hadde platene hans vist en fallende kurve hva gjaldt kvalitet mot slutten av tiåret. Ingenting bet på Ozzys populæritet og suksessen fortsatte inn på nittitallet. Det var ingen selvfølge. Grunge og alternativ metal hadde tatt knekken på mange tradisjonelle metallband, og en hel generasjon hårmetallere. Men Ozzy holdt stand og hans sjette studioalbum, No More Tears, ble en av hans største suksesser, med blant annet fjerde plass i USA. Gledelig nok var det også et sterkt album, etter de skuffende forgjengerne The Ultimate Sin og No Tears For The Wicked.

Osbourne beholdt de samme musikerne som spilte inn svake No Tears For The Wicked. Det var likevel betydelige endringer. For det første hadde produsentene Roy Thomas Baker og Keith Olsen blitt byttet ut med de mindre navngjente Duane Baron og John Purdell. Barton og Purdell beviset at det ikke alltid er er berømmelse og renomè som er avgjørende. De to ga No More Tears et lydbilde som passet Ozzys semi-kommersielle hardrock utmerket. Det låt kraftfullt og glinsende, uten at teite produksjonstriks av ymse kaliber stod i veien for opplevelsen. Det var langt til råskapen og energien til nye grupper som Soundgarden og Alice In Chains, men det var aldri heller poenget med Ozzy; han var først og fremst en underholder for massene, og måtte vurderes på disse premisssene.  Gitarist Zakk Wylde hadde lagt litt bånd på seg og hadde åpenbart ikke samme markeringsbehov denne gangen. Han ga låtene en passe dose hylende grit, uten å henfalle til de verste klisjeène.

Låtmaterialet var bedre enn på lenge. Det meste av musikken var komponert av Osbourne, Wylde og trommeslager Randy Castillo, med hjelp av selveste Lemmy (Motorhead) på fire tekster. Hvorvidt det var fornuftig å jobbe sammen med Lemmy når man hadde et rusproblem var vel tvilsomt, men speedkongen bidro med sitt på I Don’t Want To Change The World, Mama, I’m Coming Home, Desire og Hellraiser. De to førstnevnte var to av høydepunktene. I Don’t Want To Change The World var en vellykket, moderne rockelåt, som ga Ozzy en Grammy. Mama, I’m Coming Home var Ozzys beste ballade noensinne og en av hans beste sanger post Black Sabbath. En umotståelig, countrymarinert og nostalgisk sak, som kunne mykne selv den strengeste metalfreak. Den herlige Desire var en parafresering av Crazy Train fra debuten og en av hans beste rockelåter på mange år.

Ozzy evne til å provosere ble holdt godt vedlike med Mr. Tinkertrain, hvor han tok for seg pedofili. Han ga ikke etter for presset med andre ord, selv om alt han tok i av kontroversielle tema ble tatt i verste mening av den dobbeltmoralske eliten i USA.

Tiitelsporets musikalske ambisjoner var større enn vanlig for Ozzy, der han strakk seg ut over syv minutter i en sjeldent forseggjort låt, med flere skift av atmosfære og tema, med hint til The Beatles cirka 1967.  Tematikken omhandlet seriemord og resultatet var en Ozzy-klassiker.

Rating: 8/10