Aztec Camera – Stray (Sire cd, 1990)

1) Stray; 2) The Crying Scene; 3) Get Outta London; 4) Over My Head; 5) Good Morning Britain; 6) How It Is; 7) The Gentle Kind; 8) Notting Hill Blues; 9) Song For A Friend

Alle de tre platene Frame hadde laget så langt hadde hatt en tydelig identitet. High Land, Hard Rain med akustiske indiepop, den «voksne» Knife og så Love da, som var en oppvisning i soulpop, sterkt preget av tidens trender. Stray kastet alle musikalske konsepter på båten og ble et album hvor Frame konsentrerte seg om å finne den ideelle innpakningen til hver og en av sangene. Dèt var ingen dårlig ide. Stray ble en av Frames beste plater, selv om det fortsatt var et stykke opp til debuten.

Han hadde fortsatt evnen til å komponere melodier med stor appell, og Stray ble en ny brukbar fremgang, med 22. plass i hjemlandet. Good Morning Britain, hvor han samarbeidet med Mick Jones, ble en hit, med 19. plass som bestenotering. Jones var mest kjent fra tiden i The Clash, men hadde også hatt en brukbar karriere med Big Audio Dynamite etter at han ga seg i det som omtrent var verdens største og kuleste band på starten av åttitallet. Samarbeidet lente seg tungt på typiske Jones-vendinger. Resultatet var trivelig nok, selv om det var bedre låter å finne på Stray.

Strays ni sanger varierte fra poprock til jazzete folk og sofistikert soulpop. Frame hadde kommet opp med sitt beste materiale siden debuten. Platen var fri for svake spor. Produksjonen var ikke på langt nær så polert som tilfelle var med Love, men var fortsatt sofistikert, særlig i balladene.

På tittelsporet snuste han på det Van Morrisson drev med cirka Veedon Fleece, riktignok uten å nå de samme enorme høydene som iren gjorde, men dèt var det svært få forunt å gjøre. «Stray», Over My Head og Notting Hill Blues blandet soul, folk og pop, og hadde svale, kontemplative drag over seg som gjorde godt, og ble aldri ble intetsigende, sin milde form til tross. Notting Hil Blues hadde elementer av stilen fra Love, noe som også kjennetegnet den herlige The Gentle Kind, som hadde gått rett inn på nevnte album. Den hadde den effektive kombinasjonen av bekjennende sang, groovy soul og et perfekt løft i refrenget. Da hadde Frame knapt sine like i popverdenen.

At ikke The Crying Scene gikk høyere enn til 70. plass på singellistene var uforståelig. Den var en av høydepunktene i katalogen til Aztec Camera, og var det nærmeste Frame kom et gjennombrudd i USA, hvor sangen fikk en del radiospilling. Det var lett å forstå, der den stormet frem som den aller beste gitarbaserte popen gjorde det.

Stray inneholdt også noen av Frames mest rockete låter. How It Is låt som The Rolling Stones cirka Tattoo You. Litt overraskende håndterte Aztec Camera dette formatet godt, noe som også ble bevist i den slemme Get Out Of London, med rumlende bass, slepende tempo og Frames oppfordring om at du måtte komme deg ut av London for å bli fri. Den stod side om side med Jones-samarbeidet Good Morning Britain, som ramsalte oppgjør med britenes imperialisme, rasisme og klassesamfunn. Helt i Jones ånd med andre ord.

Helt til slutt lå den lille ettertanken Song For A Friend, der Frame var alene hjemme med kassegitaren og mimret over balladene på High Land, Hard Rain. Det var en trivelig bagatell, hvor han sang noen trøstende ord om å holde ut, uansett hva som måtte treffe en.

Rating: 7,5/10