Broken Social Scene – You Forgot It In People (Arts & Craft cd, 2002)

1) Capture The Flag; 2) KC Accidental; 3) Stars And Sons; 4) Almost Crimes; 5) Looks Just Like The Sun; 6) Paci­fic Theme; 7) Anthems For A Seventeen Year-Old Girl; 8) Cause = Time; 9) Late Nineties Bedroom Rock For The Mis­sionaries; 10) Shampoo Suicide; 11) Lover’s Spit; 12) I’m Still Your Fag; 13) Pitter Patter Goes My Heart

Da Drew og Canning tok musikken sin ut på veien, hadde de med seg mange av gjestene på Feels Good Lost. Hvem og hvor mange varierte litt fra opptreden til opptreden. Å spille med stor besetning ga åpenbart mersmak, og da album nummer to kom ut talte Broken Social Scene hele 11 medlemmer. I tillegg til kjerneduoen Canning og Drew var flere av gjestene fra sist nå «formelle» medlemmer. Besetningen inkluderte multi instrumentalistene Andrew Whiteman og Charles Spearin, trommeslager Justin Peroff, gitarist og bassist John Crossingham, vokalistene Leslie Feist og Emily Haines, og fiolinist Jessica Moss. Mange talentfulle musikere til tross, Broken Social Scene var fortsatt de to opprinnelige medlemmenes band; Drew og Canning komponerte alle låtene, sang på mange av dem og var over hele platen med diverse instrumenter.

You Forgot It in People begynte som debuten sluttet, med ambient, instrumental postrock i Capture The Flag. Først midtveis i neste spor, den vakre KC Accendtial dukket det opp vokal, som sammen med et luftig arrangement løftet uttrykket over i pop. Da var tonen satt for ambisiøst stykke popmusikk, som hentet inspirasjon fra forskjellige deler av pophistorien. Her var det barokk pop, anslag av klassisk poprock ala Badfinger og Big Star, og inspirasjon fra åtti- og nittitallets collegerock, alt elegant marinert i post-rock. De 13 låtene bar preg av en utpreget utforskertrang, med store og tidvis kaotiske arrangementer. Det ga mange av sangene en sjelden slitestyrke, med lag på lag av hemmeligheter, som lot seg avdekke av den nysgjerrige lytter. På tross av et sammensurium av stemmer og instrumenter låt det aldri overlesset og You Forgot It in People var aldri vanskelig tilgjengelig. Broken Social Scene kunne være intense nok, men var aldri postpunk-mørke eller hardrock-tunge; de skapte seg en egen plass innen kunstpop i det nye årtusenet.

Broken Social Scene ble etablert samtidig som Arcade Fire, men sistnevnte lå et par etter i løypen i forhold til debutalbum. Sstnevntes klassiker Funeral ble ikke utgitt før i 2004. I ettertid synes det likevel å være naturlige linjer mellom de to gruppene. Begge hadde den samme intense tilstedeværelsen og evnet å løfte lytterens humør og livsmot. You Forgot It In People var ikke like karaktersterk som Funeral. Den hadde et mindre definert lydbilde og var litt mindre konsis. Platen nådde kanskje ikke de samme høydene som debuten fra kollegene fra Montreal, men det var i grunn lite å utsette på smaksbomben You Forgot It in People. Det eneste måte være en litt påtatt hipstertone i enkelte tekster og titler, som Anthems For A Seventeen Year-Old Girl og I’m Your Fag, men det var pirk.

You Forgot It in People ble innledet og avsluttet med korte stykker instrumental musikk, og midtveis på det snaut timelange albumet lå det nok en instrumental, en hvilepute mellom alle de fascinerende sangene; Pacific Time var lun og luktet av sommer, og gjorde seg fortjent til en plassen sin, selv om den ikke nådde opp til de største høydepunktene.

Selv om ikke alle sangene var like minneverdige, var det en god helhet over You Forgot It In People, en dramaturgi og plan over det hele som gjorde platen til flott albumlytting. Aller best var gyngende, seige Lover’s Spit, med et blåserarrangement som løftet stasen til himmels. Den rappe Cause = Time var nesten like god, med en sterk melodi og et fengende gitarstikk. Det tredje høydepunktet var den, i dette selskapet, enkle balladen Looks Just Like The Sun, som også hadde den gode kombinasjonen av fengende popmelodi, originalt arrangement og mystisk tiltrekningskraft; Broken Social Scene ble aldri helt rett frem.

Rating: 8/10