Ange – Guet-Apens (Philips LP, 1978)

1) A Colin-Maillard; 2) Dans Les Poches Du Berger; 3) Un Trou Dans La Case; 4) Virgule; 5) Réveille-Toi; 6) Capitaine Cœur De Miel

Det gikk to år mellom Par les fils de Mandrin og Guet-Apens, men Ange sørget for å holde seg i rampelyset, med turnering, konsertalbum og samleplate. I tillegg ga deres tidligere manager ut et album med konsertopptak fra 1970 og 1971, uten deres medvirkning og aksept.

Guet-Apens var det første albumet uten Jean Michel Brezovar og Daniel Haas i besetningen. De to ble erstattet av henholdsvis Claude Demet (gitar, bass, fløyte, vokal) og Gerald Renard (bass). De nye medlemmene hadde ikke den store innflytelsen på Anges musikalske retning. Gruppen fortsatte mer eller mindre i samme stil som tidligere, med sin typiske kombinasjon av symfonisk rock, chansons og rock. Og naturligvis med vokalist Francis Decamps teatralske vokalgymnastikk som dominerende element. Om ikke formelen var oppbrukt, var det et lett gjenkjennelig Ange som møtte lytteren, og i ettertid ble det klart at Guet-Apens var siste reis for gruppen som rendyrket, progressivt rockeband. Gjenkjenneligheten stod ikke veien for at resultatet ble deres sjette sterke plate på rad og et nødvendig tillegg til en så langt feilfri katalog.

Omslaget, med en hulemann stående på et hjørne i et moderne bystrøk, antydet at Ange fortsatte med sine fabelbaserte tekster, dog med en mer moderne tidskoloritt. For oss med magre franskkunnskaper stod heldigvis ikke tekstene i veien for utbyttet.

Det åtte minutter lange åpningssporet A Colin Mailard var en mektig markør. I likhet med fem av seks spor var den dynket i mellotron. Låten utviklet seg fra det milde og avmålte til den typiske, hektiske symfoniske rocken Ange var kjent for. Den pekte tilbake til de første platene, og ingen kunne påstå at de hadde tatt inn impulser fra punk og new wave, heller tvert imot.

Både Dans Les Poches Du Berger og Un Trou Dans La Case minnet om deres britiske forbilder, særlig Genesis, men bekreftet nok en gang at Ange også hadde egenart og karakter. Dans Les Poches Du Berger var myk chanson kledd opp som symfonisk rock, nok en gang med mellotron som atmosfærisk krydder. Un Trou Dans La Case var mer hissig og preget av elektrisk gitar, men med de typiske stemnings- og temposkiftene intakt.

Den korte Virgule var den eneste folk inspirerte balladen denne gangen og avsluttet side en på mykt, sentimentalt vis.

Den hissige Réveille-Toi åpnet side to, og brakte lytteren tilbake fra franske enger og sol. Det var platens mest aggressive øyeblikk, uten at det ble rendyrket rock av det; også denne gangen var det et symfonisk anlagt arrangement som dominerte. Kombinasjonen av Decmaps innbitte nevroser, rock og symfoniske utglidninger hadde vært et effektivt våpen for Ange tidligere, og var det denne gangen også.

Det var som vanlig også plass til et lengre stykke. Denne gangen var det historien om Capitaine Cœur De Miel (kaptein honninghjerte) som utspant seg, over 14 minutter. Låten inneholdt de sedvanlige musikalske endringene, fra det avmålte til det tilnærmet vokalt-hysteriske, alt pakket inn i rammene av en pompøs ballade. Nok en gang var det forbløffende hvor mange stemninger og uttrykk Ange klarte å pakke inn i ett stykke musikk uten å miste den røde tråden.

Guet-Apens ble et smått tilbakeskuende, vakkert album, som avsluttet Anges klassiske periode. Som så mange andre artister som slo seg opp på syttitallet, mistet de fotfeste i det neste tiåret, og rotet bort særpreget sitt på tamme popplater, selv om de glimtet til ved enkelte anledninger. De holdt de imidlertid gående, og hadde ved utløpet av 2020 utgitt nærmere 30 studioalbum og mer enn 10 konsertalbum.

Rating: 8/10