Aztec Camera – Dreamland (WEA cd, 1993)

1) Birds; 2) Safe In Sorrow; 3) Black Lucia; 4) Let Your Love Decide; 5) Spanish Horses; 6) Dream Sweet Dreams; 7) Pianos And Clocks; 8) Sister Ann; 9) Vertigo; 10) Valium Summer; 11) The Belle Of The Ball

Dreamland ble utgitt i slutten av mai 1993, kun uker etter at Blur ga ut sin andre fullengder og Suede slapp sitt debutalbum. Med de to sistnevnte utgivelsene var britpopen virkelig i gang, etter at samme grupper hadde utgitt forsmaker i form av epokegjørende singler året før. Deretter dundret britpoptoget videre, med Oasis og Blur i de fremste vognene i årene 1994 og 1995.

Alt oppstyret rundt Suede og Blur og den nye bølgen med gitarbasert, tilbakeskuende pop og rock, gikk tilsynelatende Roddy Frame hus forbi. Det var litt overraskende, etter som Stray hadde inneholdt flere elementer av det som ble en del av britpopens DNA, med gitarbasert poprock. Han valgte ikke forfølge denne linjen videre, men kastet blikket mot sofistikert pop med elektroniske legeringer.

På Dreamland samarbeidet han med Ryuichi Sakamoto, som var en av de sentrale komponistene, musikerne og produsentene innen japansk populærmusikk, og den artisten fra  japansk musikkliv som fikk størst gjennomslag i vesten. Han hadde samarbeidet med blant andre David Sylvian og spilt i film sammen med David Bowie (Merry Christmas Mr. Lawrence). Sakamoto ble først kjent som medlem i Yellow Magic Orchestra på slutten av syttitallet, før veien gikk videre til en lang solokarriere og utallige samarbeidsprosjekter. Han var en sentral inspirasjonskilde og premissgiver for den japanske citypop-en på åttitallet. Citypop var preget av lette melodier og polerte arrangementer, med smak av amerikansk vestkyst- og yachtrock. Dèt hørtes ut som en grufull blanding, men resulterte ofte i smakfull og morsom popmusikk.

Dreamland ble et fruktbart møte mellom to flinke musikere. Frame hadde sin uutholdelige letthet for melodier i behold. Det å komme opp med sterke låter virket rett og slett enkelt da man hørte sangene hans, selv om det sikkert lå mye slit og arbeid bak. Sakamotos klo var merkbar i de elektroniske skyene av myk bliss og den detaljrike, polerte produksjonen. Her var det ikke krøll på noe som helst. Musikken lå tett på AOR og var tilført et dryss av kontemporær pop-produksjon. Frame var kun 29 år gammel, men pakket inn sangene sine som om han skulle ha vært dobbel så gammel og siktet seg inn på opptredener i Las Vegas.

Frames sanger, med sine vakre melodilinjer og sterke refrenger, var som regel i stand til å sprenge seg gjennom Dreamlands glasur. Da sangene hadde nådd inn til lytteren ble Sakamotos evne til å skape atmosfære avdekket. De beste låtene var en deilig sammensmelting av de tos beste egenskaper. De smarte, nesten-funky Vertigo og Black Luica, uimotståelige Valium Summer (som kunne sklidd rett inn på Love), Sister Ann (ditto på Knife) og blue eyed soul-gyngende Safe In Sorrow holdt alle ypperste Aztec-klasse.

Alle som hadde brukt tid på og hatt glede av Aztec Cameras foregående album, ville ha utbytte også av Dreamland, selv om det krevdes mer tålmodighet denne gangen, og platen totalt sett hadde tjent på en noe høyere temperatur. Det britiske publikummet var fortsatt med og kjøpte platen opp til 21. plass, på tross av at det ikke var særlig drahjelp å få fra singlene Spanish Horses og Dream Sweet Dreams, som ikke nådde topp 50.

Rating: 7,5/10