Black Sabbath – Dehumanizer (I.R.S. cd, 1992)

1) Computer God; 2) After All (The Dead); 3) T.V. Crimes; 4) Letter From Earth; 5) Master Of Insanity; 6) Time Machine; 7) Sins Of The Father; 8) Too Late; 9) I; 10) Buried Alive

I nøden spiser som kjent fanden fluer, og etter som karrierene til både Black Sabbath og Dio var i fritt fall, var det ikke uventet at de gamle kamphanene Tony Iommi og Ronnie James Dio fant ut at de skulle prøve seg sammen igjen. Det skar seg ganske raskt, men de gamle krigerne rakk å gi ut et album sammen før kranglingen tok til igjen. Denne gangen var konflikten knyttet til hvor vidt Black Sabbath skulle varme opp for Ozzy Osbourne på hans proklamerte avskjedsturne (som selvsagt ikke ble en avskjedsturne) eller ikke. Dio luktet en gjenforening av originalbesetningen av Sabbath, og ville ikke eksponere seg for ydmykelser fra «den klovnen» Ozzy. Slik holder man på når egoene er større enn fornuften.

Tony Iommi angret etter sigende på at han sparket ut vokalist Tony Martin og bassist Neil Murray for å gi plass til Dio og originalbassist Geezer Butler. Iommi innrømmet at han så hen til pengene. Det var ikke tvil om at årene etter Born Again i 1984 hadde vært vriene for Sabbath. Dio hadde også mistet grepet på det store publikum ut over åttitallet. Dehumanizer ble en brukbar fremgang, med 44. plass i USA, 28. plass i UK og en del listeplasseringer i Europa. Kunstnerisk sett var det imidlertid ikke all verden de klarte å prestere.

Dehumanizer ble spilt inn i legendariske Rockfield Studios i Wales, med tyskeren Reinhold Mack som produsent. Mack var kanskje ikke verdens største produsentnavn, men han hadde jobbet med blant annet Deep Purple, Queen, Sparks og undervurderte Billy Squier. Trommeslager Cozy Powell skulle opprinnelig spilt trommer på plata, men hadde ramlet av en hest og brukket lårhalsen; rocklivet er tøft på herregårder rundt om! Vinny Appice ble hentet inn som erstatter, og dermed var besetningen som hadde spilt inn Heaven And Hell og Mob Rules samlet igjen. At det var gamle kjente som skulle spille sammen var ingen forsikring for at prosessen ble enkel. Å få spilt inn Dehumanzier ble et slit, hvor særlig gnisninger mellom Iommi og Dio tok energi og tid. Først ett år og en million dollar senere var platen klar.

Bak et hysterisk dårlig omslag befant det seg et slags konseptalbum om data og tvs forferdelige innflytelse på ungdom spesielt og verden generelt. Dehumanizer var ilter, og Black Sabbaths mest aggressive album til dato. Produksjon tok godt vare på sinnet, og det låt tungt og hardt. Iommi hadde kommet opp med noen gode riff, og hans gitarer dominerte lydbildet mer enn på lenge. Det var heller ikke feil å nyte Butlers spill, som alltid hevet seg godt over den jevne metal-bassist. Dessverre var låtene ikke all verden, selv om spreke riff løftet enkelte ting. På tross av Iommis og Butlers innsats og en god produksjon, ble det noe trettende over det hele, der det ene seige sporet fulgte den andre, uten at det var all verden som festet seg i hukommelsen. Det var i det hele tatt vanskelig å huske noe som helst fra platen, hvordan låtene gikk, utover at det var hardt og sint. Dio var sitt sedvanlige jeg, med voldsom kraft i pipene, men uten vilje til å variere vokalen i særlig grad. Da låtene ikke var storslagne, ble det et slit å høre på, og sikkert også strevsomt for Dio å jobbe med materialet.

Det var godt å høre lyden av Sabbath i tyngste potens, og hadde man kommet opp med bedre låter, og tør jeg si det, en Dio med noe mer fleksibilitet i det vokale uttrykket, kunne dette blitt en godbit. Slik det endte ble det dessverre nok et middels Sabbath album.

Rating: 6/10