Egg – Egg (Deram LP, 1970)

1) Bulb; 2) While Growing My Hair; 3) I Will Be Absorbed; 4) Fugue in D Minor; 5) They Laughed When I Sat Down at the Piano…; 6) The Song of McGuillicudie the Pusillanimous (or Don’t Worry James, Your Socks Are Hanging in the Coal Cellar with Thomas); 7) Boilk; 8) Symphony No 2

Etter intermessoet med Arzachel, konsentrerte Dave Stewart (Hammondorgel, piano, mellotron), Mont Campbell (bass, vokal) og Clive Brooks (trommer) seg igjen om sin lille trio. De var raskt tilbake under navnet Egg, og debuterte med singelen Seven Is A Jolly Good Time/You Are All Princes sommeren 1969, uten at verden ble satt i brann av den grunn. Dèt var ikke til hinder for at utgivelsen var en trivelig sak, med tidstypisk protoprog fra de tre ynglingene, som fortsatt ikke hadde kommet seg ut av tenårene. De to låtene var drevet av Stewarts tangenter, som sammen med Campbells lyse, vennlige vokal tok på seg det meste av rollen med å fargelegge musikken (Egg hadde ingen gitarist i rekkene). Refrenget på Seven Is A Jolly Good Time gikk selvsagt i 7/4 takt. Singelen pekte frem mot det selvtitulerte debutalbumet, som ble utgitt i mars 1970.

«Egg» var et ambisiøst debutalbum, definitivt av sin tid, med tangentdrevet, progressiv rock, som hentet inspirasjon fra jazz, klassisk musikk og psykedelia. Egg har alltid blitt regnet som en del av Canterbury-scenen, men de oppholdt seg ganske langt unna både Caravan og Soft Machine, for å ta to ytterpunkter av artister under den paraplyen. Deler av Eggs musikk var strengt komponert og strukturert, mens andre deler var basert på improvisasjoner. Musikken hadde fellesnevnere med The Nice og Emerson, Lake & Palmer, naturlig nok, da det var vanskelig å foredra klassisk inspirert progressiv rock med tangenter som soloinstrument uten å bli dradd inn i sonen til Keith Emerson. Egg hadde likevel særpreg nok.

Side en bestod av kortere spor. Etter den ni sekunder lange innledningen Bulb, fulgte While Growing My Hair, som viste at Egg hadde en viss popsensibilitet innabords. Den ble drevet frem av en lystig melodi, spilt på Stewarts Hammond, som stod flott til Campbells vokal. Den glimrende I Will Be Absorbed fulgte i samme stil, men hadde mer jazz i kordene. Aller best av de tre «tradisjonelle» sangene på side en var den kantete, medrivende The Song of McGuillicudie the Pusillanimous (or Don’t Worry James, Your Socks Are Hanging in the Coal Cellar with Thomas), der samspillet mellom de tre musikerne ikke stod tilbake for ELP på sitt beste og trioens absurde form for humor ble åpenbart for verden.

Fugue In D Minor var en ren adapsjon av J.S. Bachs Toccata og fuge i D moll, og brøt unødvendig med helheten. De svært korte They Laughed When I Sat Down at the Piano… og Boilk var også litt unødvendige eksperimenter, på henholdsvis piano og mellotron.

Symphony No 2 var uomtvistelige hovedsporet på «Egg». Stykket dekket hele side to, og inneholdt flere deler, som inkluderte improvisasjoner over temaer av blant andre Stravinsky og Grieg. Egg tok grunnlagsmaterialet langt ut på viddene, men Decca, som hadde en stor katalog med klassiske utgivelser, var likevel redd for å støte sitt store klassiskpublikum, og nektet utgivelse av en av delene, som de var redd ville skape harme blant Stravinskys tilhengere. Movement 3 ble senere inkludert på en reutgivelse, slik at interesserte omsider kunne høre Symphony No 2 slik Egg hadde ment den skulle være. Uavhengig av Movement 3 var Symphony No 2 et saftig stykke kompromissløs progressiv rock. Egg var aldri redd for å ta musikken ut i vriene taktskifter og rett ut atonale, stive passasjer, der resultatet nærmet seg frirock. Det ga trioen en uforutsigbarhet og lekenhet, som skilte dem fra mange av de alvorstunge og selvhøytidelige kollegene i sjangeren.

Rating: 8/10