Beyond Dawn – Pity Love (Candlelight cd, 1995)

1) When Beauty Dies; 2) The Penance; 3) (Never a) Bygone; 4) Teardance; 5) As the Evening Falters, the Dogs Howl; 6) Embers; 7) Storm; 8) Ripe as the Night; 9) Daughter Sunday

“Norway’s best and least selling act” (sitat fra Beyond Dawns nedlagte nettside)

Beyond Dawn ble stiftet på Kolbotn i 1990. Kølabånn, et lite tettsted i Nordre Follo, kan dermed skilte med å være opphav til to av Norges desidert beste band gjennom tidene. Tre år før Beyond Dawn så nemlig selveste Darkthrone dagens lys (mørke?) samme sted.

De spilte først inn to demoer, i henholdsvis 1990 (Tales From an Extinguished World) og 1991 (Heaven’s Dark Reflection), noe som ga gruppen kontrakt med franske Adipocere Records. Her debuterte de for alvor med singelen Up Through the Linear Shades, i 1993. I 1994 fulgte EP-en Longing for Scarlet Days. Adipocere ga også ut plater med blant andre Moonspell, Bethlehem og Crypt Of Kerberos. Disse gruppene sa en del om hvilke musikalske farvann Beyond Dawn oppholdt seg i. På gruppens fire første utgivelser kunne man følge utviklingen fra primitiv black/death metal til den sofistikerte blandingen som utgjorde debutalbumet Pity Love.

Pity Love ble spilt inn i Oslo vinteren 1994/95 og utgitt på Candlelight Records. Om Beyond Dawn hadde vært i godt selskap på Adipocere, var det kun småtteri i forhold til selskapet de kom til. Candlelight hadde blant andre Emperor, Enslaved og Opeth i stallen, med andre ord noen av sterkeste navnene innen metal. På albumet bestod Beyond Dawn av Espen Ingierd (vokal, gitar) Tore Gjedrem (bass, vokal), Petter Haavik (gitar), Einar Sjursø (trommer) og Dag Midbrød (trombone, keyboards). Albumet ble produsert av Haavik og Ingjerd. Haavik komponerte seks av låtene alene og de resterende tre sammen med øvrige bandmedlemmer. Sjursø skrev de fleste tekstene. Han er et navn å merke seg i historien om norsk avant metal. Han hadde en parallell karriere i Infernö, som ga ut to album i 1996 og 1997. I 2000 stiftet han Virus sammen med Carl-Michael Eide (fra Ved Buens Ende), en annen sentral musiker innen «norweird» metal. Virus ga ut fire sterke album mellom 2003 og 2016.

Pity Love var ikke vanskelig å ta til seg fans av moderne doom metal, men hadde også mye å by på for tilhengere av forskjellige former for avant rock. Det var solide spor av The Peaceville Threes’ (Anathema, My Dying Bride og Paradise Lost) nyfortolkning av doom metal, særlig i det seige, saktegående stuket låtene befant seg i, og ikke minst gjennom Ingjerds dystre vokal. Han må også ha lyttet til Michael Gira (Swans) og Pete Steele (Type O Negative). Det var klare likhetstrekk i vokalistenes brønndype stemmer, der de beveget seg med total ro over urolige, sleipe flater av mørk tristesse. De ni låtene hadde basis i doom metal, men tok opp i seg goth-rock, post-rock, dark wave og støy-rock.

Albumet var, til tross for tydelige inspirasjonskilder, enestående i sin skjebnetunge, majestetiske og tørr jeg si det, pompøst ambisiøse stil. Og hva var feil med å være pompøs og ambisiøs? Ingenting faktisk; Beyond Dawn pyntet seg ikke med falske fjær eller unødvendig ornamenter. Billig skrekkestetikk ble holdt på god avstand. Platen var sjeldent emosjonelt dyptpløyende. Den viste frem en gruppe med en singulær visjon. Dag Midbrøds trombone var et sentralt element i deres x-faktor. Instrumentets dype og sørgmodige toner fikk god plass, og holdt låtene sammen, samtidig som det ga Pity Love en sorgtung atmosfære uten å måtte lene seg på lassevis av nedstemte gitarer. I det hele tatt var gitararbeidet langt mindre dominerende enn på de fleste andre plater i samme sjanger. Trombone, keyboards, bass, trommer og vokal fikk rikelig med plass, i et velbalansert lydbilde. Beyond Dawn unngikk alle mulige sjangerfeller og banaliteter; sjeldent smakfullt var det. De knappe tekstene dreide seg i stort om tapt kjærlighet og svik, i dramatiske og teatralske vendinger. De ni låtene gikk opp i en større enhet. Det var meningsløst å trekke frem enkeltspor; Pity Love måtte høres som en helhet. Det var en klar opplevelse av en planlagt dramaturgi, helt fra åpningssporet When Beauty Dies’ rullende, mektige rytmer og tunge riff, til avslutningen med den mer enn ni minutter lange Daughter Sunday, hvor det også var plass til en skrikende black metal-vokal, bak den sedvanlige dommedags røsten.

Rating: 8,5/10