Beyond Dawn – Revelry (Misanthropy Records cd, 1998)

1) Love’s (Only) True Defender; 2) Tender; 3) Resemblance; 4) Stuck; 5) Three Steps for the Chameleon (How to Seduce Modesty); 6) I Am a Drug; 7) Breathe the Jackal; 8) Life’s Sweetest Reward; 9) Chains; 10) Phase to Phase

Pity Love fikk god mottagelse. Beyond Dawn fikk mye skryt for sin originale vri på doom metal. Gruppen var imidlertid en utålmodig gjeng og de var raskt på vei inn i nye musikalske urskoger. Ambisjonene om å dra musikken i nye retninger falt ikke i god smak hos Candlelight Records. Dermed ble innspillingene av album nummer to avbrutt. Beyond Dawn sa takk for seg, signerte kontrakt med Misanthropy Records og gikk i gang med nye innspillinger. Misanthropy ble drevet av Tiziana Stupia, som hadde base i Suffolk, England. Hun startet opprinnelig selskapet kun for å gi ut ett album med Burzum, men endte opp med å gi ut plater med flere viktige norske band. Navn som Arcturus, Fleurety, In The Woods, Mayhem og Ved Buens Ende står skrevet med gullskrift i historien om norsk avantmetal, eller «Norweird», som Jeff Wagner døpte scenen.

Beyond Dawn passet utmerket inn i dette selskapet, selv om deres andre album, Revelry, ikke hadde mye med metal å gjøre. Allerede på omslaget ble det tydelig at ting var i endring, med sitt snodig bilde av medlemmene sittende rundt et bord ute i skogen. En hadde et spedbarn på fanget, en annen klimpret på en akustisk gitar og en tredje dro i vei på trekkspill. Alle var propert kledd i mørk dress. Her var stemningen god på en litt nifs Alice i eventyrland måte. Førsteinntrykket var med andre ord et godt stykke unna alle forestillinger om sinte metal-menn. Så var likevel ikke Revelry så forskjellig fra Pity Love. Det meste foregikk fortsatt i sakte tempo, Espen Ingierds stemme var like mørk og tungsindig som ved forrige korsvei, og trombonen, som denne gangen ble traktert av Arnt Martin Brynildsen, var stadig et ledende instrument. Men det var langt mellom de typiske doom-markørene som var så tydelige på Pity Love. Gitarene var enda mindre dominerende enn på Pity Love, uten at lydbildet var mindre fyldig av den grunn. Elektroniske elementer og programmerte beats fikk større plass, og rytmikken var tidvis preget av trip hop, som på den uendelig seige Stuck. Reverly var et eklektisk rockealbum, som tok opp i seg inspirasjon fra mange kilder. Beyond Dawn blandet goth, elektronikk, alternativ rock, industrirock og alternativ rock, til et originalt hele, med kun en svak skygge av doom langt i bakgrunnen. De låt fortsatt ganske så likt Swans, mest takket være Ingierds stemme, som minnet sterkt om Michael Giras, men også på grunn av det slepende tempoet og de dystre tekstene.

Revelry var ikke like overraskende som Pity Love, men resultatet var et enda bedre album. Som sist var det arrangementene og stemningene som umiddelbart syntes å være gruppens styrke, mer enn de umiddelbart hektende låtene; Revelry var tung og insisterende, dyster og mørk, og ikke så rent lite klaustrofobisk, men etter hvert festet melodiene seg, og fremstod som de slitesterke perlene de vitterlig var. Det ble ikke gitt konsesjoner underveis. Alle de ti låtene kvernet seg sakte fremover på bastant rytmikk og lange, klagende toner fra trombone og gitarer, mens Ingierd led seg gjennom de beske tekstene. Det var ikke livets lyse sider som ble hyllet, og kjærligheten ble jevnt over formulert som grenseløst problematisk. Man måtte være i det rette humøret for å få fullt utbytte av musikken, og det hadde nok vært til albumets fordel om tungsinnet hadde blitt brutt opp noe underveis. 52 minutter med et så intenst og oppslukende uttrykk var mye, men platen fortjente klassikerstatus, som et enestående og dypt fascinerende verk. Beyond Dawn skulle ha for sin absolutte tro på egen visjon. De var noe helt eget i den norske og internasjonale floraen av rockeband. Ikke verst av «Norway’s best and least selling act”.

Rating: 9/10