Egg – The Polite Force (Decca LP, 1970)

1) A Visit to Newport Hospital; 2) Contrasong; 3) Boilk; 4) Long Piece No. 3 (Part 1-4)

Selv om ikke “Egg” gjorde særlig ut av seg salgsmessig, fikk debuten gode kritikker og en liten, men engasjert tilhengerskare. Trioen ble gjerne sammenlignet med Soft Machine. Deccas fast ansatte produsent Neil Slaven hadde forsøkt å signere Robert Wyatt og co til Decca, men Soft Machine valgte å signere for CBS, etter at deres avtale med Probe hadde løpt ut. Dermed gikk Slaven for Egg i stedet, og han overtalte dressene i Decca til å gi Egg en sjanse til, på tross av manglende salg av debuten.

The Polite Force (et godt eksempel på britisk humor den tittelen) inneholdt kun fire spor, og som sist strakk Egg seg ut over lange flater. I likhet med debuten var hele side to dekket av ett stykke musikk, selv om det var delt opp inn i fire «parts». På side en var det gitt plass til tre spor, hvor av to lå rundt ni minutter og kun èn hadde normal rockelåt-lengde. Så var da heller ikke Egg et tradisjonelt rockeband, men et rendyrket progressivt orkester. Og de var det i flere dimensjoner; både gjennom å ta opp i seg mange av sjangerens markører, som uvanlige tidssignaturer og lange strekk av instrumentalmusikk, men også gjennom å være progressive i betydning nyskapende og utforskende. Egg hadde noe eget å by på, og var aldri redde for å kombinere lyriske stemninger, fengende partier med skråblikk til poprock og det atonalt eksperimentelle. Campbells stemme og de tidvise nikkene til det landlige Albion – i ånd og tanke – bidro til et særegent, britisk uttrykk. Både debuten og The Polite Force var fri for rockens maskuline klisjeer.

The Polite Force bygde videre på den vellykkede debuten, og forfinet uttrykket ytterligere, både gjennom sterkere låtmaterialet og bedre arrangementer. Albumet ble innledet med A Visit To Newport Hospital, en tørrvittig beskrivelse av gruppens erfaringer tidlig i karrieren (under navnet Uriel), da de spilte en serie konserter på Ryde Castle Hotel, på Isle Of Wight. Med sin lyse, inviterende stemme sang Campbell om at de lurte seg selv til å tro at det ikke gjorde noe å være sulten, og at de på tross av å måtte unngå både skinheads og politiet hadde en herlig følelse av frihet. Mon det. Musikken bak Campbell var drevet av tungt Hammond og bankede slagverk, i en innledning som kunne minne om proto doom-metal, før låten ble løftet av et melodiøst tema, som fikk dominere til tre minutters merke, da Campbell hev seg frempå med den skrudde historien. A Visit to Newport Hospital var en oppvisning i klassisk progressiv rock, som har stått seg godt gjennom de mer enn 50 årene som har gått siden utgivelsen.

Den korte Contrasong bar sitt navn med rette, med musikk som vekslet mellom 5/8 og 9/8. Her fikk de hjelp av fire blåsere, blant annet av saksofonisten Bob Downes, som stod i startgropen for en lang solokarriere, med flere sterke og originale album. Contrasong var hissig og sprelsk rock med jazzhelning.

Side en ble avsluttet av den ni minutter lange Boilk, som riktignok inneholdt visse improvisasjoner over musikk av Bach, men som først og fremst var en avantgardistisk øvelse i phasing, opptak spilt baklengs og hemningsløs utprøving av musikkens grenser. Utrolig nok landet de på begge beina også her, takket være bedre struktur og ideer enn tilsvarende, dog kortere, eksperimenter på debuten.

Long Piece No. 3 fortjente en plass blant de virkelig vellykkede side-lange «suitene» et hvert progressivt rockeband med respekt for seg selv måtte prestere. Begge Eggs forsøk i denne livsfarlige sjangeren ga gode resultat, med Long Piece No. 3 som det mest vellykkede. Her kombinerte trioen tidstypisk progressiv rock, jazz, jazzrock og fri improvisasjonsmusikk, hele veien drevet av Stewarts tangenter, med et uttrykk som varierte fra det rolig kontemplative, til blytunge, slepende partier og videre til hissige passasjer. Trioformatet var ikke bare krevende for Stewart, men krevde også en aktiv rytmeseksjon, som fylte ut musikken med teksturer av forskjellig slag. Det gjorde de to flinke musikerne Campbell og Brooks på elegant vis. Ideene ble aldri tværet ut, og trioen viste alltid når det var på tide å komme seg videre.

Rating: 9/10