Ozzy Osbourne – Live & Loud (Epic 2cd, 1993)

Cd1: 1) Intro; 2) Paranoid; 3) I Don’t Want to Change the World; 4) Desire; 5) Mr. Crowley; 6) I Don’t Know; 7) Road to Nowhere; 8) Flying High Again; 9) Guitar Solo; 10) Suicide Solution; 11) Goodbye to Romance

Cd2: 1) Shot in the Dark; 2) No More Tears; 3) Miracle Man; 4) Drum Solo; 5) War Pigs; 6) Bark at the Moon; 7) Mama, I’m Coming Home; 8) Crazy Train; 9) Black Sabbath; 10) Changes

Ved innledningen til nittitallet begynte Ozzy for alvor å kjenne på slitasjen turnelivet brakte med seg. Det var ikke vanskelig å forstå at det slet på. Mannens generelt «utagerende» livsstil ble mikset med turnèlivets fristelser, i noe som må ha vært en voldsomt potent cocktail. Avvskjedsturneèn No More Tours ble selvsagt ikke mer enn et stunt, selv om det sikkert var ektefølt nok tilbake i 1992. Han hadde blitt diagnostisert med multippel sklerose, en diagnose som heldigvis viste seg å være feil, og kort tid senere var han på veien igjen.

No More Tours-turneèn var omfattende, med 64 konserter i perioden mellom juni og november 1992. Alt foregikk i USA, med noen få avstikkere til Cananda. Bandet bestod av Ozzy Osbourne, gitarist Zakk Wylde, bassist Mike Inez (Alice In Chains), Randy Castillo på trommer og Kevin Jones på keyboards. Wylde og Castillo hadde også vært med på Ozzys forutgående studioalbum.

Osbourne hadde gitt ut livealbum også tidligere i solkarrieren, men ikke plagsomt mange så. Hans første forsøk var den famøse Speak Of The Devil fra 1983, hvor han ga ut et sett med kun gamle Sabbath-låter, delvis for å oppfylle kontraktsforpliktelser og delvis for å irritere sine tidligere kolleger i Sabbath. Hans andre konsertplate, Tribute, som var en hyllest til Randy Rhoades, bestod av sterke opptak fra det tidlige åttitall, og var langt mer givende lytting enn Speak Of The Devil.

Han var på mange vis tilbake på toppen i 1993. No More Tears var det beste han hadde prestert siden Bark Of The Moon tilbake i 1983, og han hadde fortsatt et godt grep om publikum.

No More Tours hadde fokus på Ozzys største hits som soloartist. I tillegg la han inn fire låter fra Black Sabbaths glansdager, og artig nok var det plass til opptaket av en reunion med originalbesetningen, på «Black Sabbath».  De fire Sabbath-låtene bekreftet den enorme slitestyrken i gruppens materiale fra første halvdel av syttitallet.

Det var heller ingen tvil om at de første årene på 80-tallet også var en meget god periode for Ozzy. Mr. Crowley, I Don’t Know, Suicide Solution, Goodbye to Romance, Bark At The Moon og Crazy Train fikk alle plass på Live & Loud. Det samme gjorde nyere sanger som No More Tears, Desire og Mama, I’m Coming Home. I det hele tatt var det tatt med et godt og representativt utvalg fra karrieren. Det virket som om opptakene var hentet fra forskjellige konserter, og det er ikke usannsynlig at det ble gjort visse tillempinger i studio i ettertid. Det hele ble naturligvis profesjonelt og godt fremført, der også Ozzy var i god form. Så var det vanskelig å få den helt store gløden av Live & Loud, utover at det var interessant å høre hvordan Ozzy klarte seg fra scenen på denne tiden. Jevnt over var studioversjonene å foretrekke, selv om det garantert var gøy å være tilstede på en slik konsert i 1992. Ingen av sangene ble tilført særlig nytt, i det hele var gjennomføringen temmelig tro mot originalene, selv om det ble dradd litt ut enkelte ganger. Den obligatoriske trommesoloen var heller ikke særlig interessant å lytte til mer enn èn gang.

Dermed endte Live & Loud opp som et nødvendig album for fans som ville ha dokumentasjon over hvordan Ozzy og kompani låt fra scenen, mens den jevnt interesserte kunne gå direkte til de beste studioalbumene.

Rating: 6,5/10