Aztec Camera – Frestonia (Reprise cd, 1995)

1) Rainy Season; 2) Sun; 3) Crazy; 4) On The Avenue; 5) Imperfectly; 6) Debutante; 7) Beautiful Girl; 8) Phenomenal World; 9) Method Of Love; 10) Sunset

Aztec Camera hadde siden Love (1987) vært et alias for Roddy Frames solokarriere. Etter Frestonia la han bandnavnet på hylla og fortsatte karrieren under eget navn.

Da Frestonia kom ut i november 1995 var Britpop-bølgen på toppen av sin kraft. Sensommeren og høsten var fullstendig dominert av «The Battle Of Britpop», som utspant seg mellom Oasis og Blur, og deres album (What’s The Story) Morning Glory og The Great Escape. I en slik medievirkelighet var det liten plass til Aztec Camera. I en alder av kun 30 år var Frame gårsdagens nyheter. Frestonia passerte mer eller mindre under radaren og nådde kun 100. plass på de britiske salgslistene. Det var langt under vanlig nivå. De fem forgjengerne hadde som dårligst nådd 22. plass. Sun, den eneste singelen fra platen, var aldri å se på listene overhodet. Den manglende suksessen var nok ikke helt uventet, men likevel litt ufortjent. For selv om Frestonia endte opp som Aztec Cameras svakeste album, var det ting å hente.

Etter å ha samarbeidet med Ryuichi Sakamoto ved forrige korsvei var det mer hjemlige krefter som bidro denne gangen. Clive Langer og Alan Winstanley hadde produsert mange store britiske artister, blant andre The Teardrop Explodes, Lloyd Cole, Dexys Midnight Runners, Elvis Costello og Morrissey. De to ga Frestonia lyden av et band som spilte sammen i studio. Lydbildet var klart og organisk, og gjennomarbeidet uten å være polert. Dèt var et langt steg fra Dreamlands supersofistikerte lydbilde, selv om selve musikken hadde mye av det samme gyngende, blue eyed soul-stuket på plass. Frames stemme hadde utviklet seg, og om ikke fått alderens patina (han var fortsatt ikke kvalifisert for old boys), så en viss rasp, uten å miste sitt vennlige jeg.

Frame hadde ikke mistet evnen til å komponere melodiøs poprock, selv om låtmaterialet var mer ujevnt enn før. Sanger som Crazy, Imperfectly, Beautiful Girl og Method Love tilførte intet nytt til katalogen, og ga en opplevelse av at han hadde skrevet de samme sangene bedre før. De middelmådige øyeblikkene (til Frame å være) ble delvis kompensert av noen solide høydepunkter, samt den flotte innpakningen musikken hadde. Frestonia var mild, småjazzy til tider, med gitarer i forskjellige valører (akustiske og elektriske) og surklende orgel.

Det største høydepunktet lå først. Rainy Season spaserte frem på en fortryllende melodi, med bandet i storveis driv. Den plasserte seg enkelt blant Frames aller beste sanger. Singelen Sun var ikke fullt så skarp, men likevel bedre enn det meste som ble gitt ut av poprock i 1995. Den trakk linjene tilbake til sanger som Oblivious, Still On Fire og The Crying Game, noe som sa mye om kvaliteten. Det var merkelig at Sun ikke ble i det minste en liten hit, den passet utmerket inn i all den britiske gitarpopen dette året. Også On The Avenue var vellykket; en pen ballade med strykere, piano, gitar og bass bak inderlig sang.

Det fjerde høydepunktet var plassert helt til slutt. Sunset avrundet albumet på passende vis, med en smålåten, men innsmigrende melodi, som Frame sang på kjent vis, mens strykere løfter det tradisjonelle rockekompet mange hakk.

Rating: 6,5/10