Broken Social Scene Presents Kevin Drew: Spirit If…(Arts & Craft cd, 2005)

1) Farewell To The Pressure Kids; 2) TBTF; 3) F-ked Up Kid; 4) Safety Bricks; 5) Lucky Ones; 6) Broke Me Up; 7) Gang Bang Suicide; 8) Frightening Lives; 9) Underneath The Skin; 10) Big Love; 11) Backed Out On The…; 12) Aging Faces / Losing Places; 13) Bodhi Sappy Weekend; 14) When It Begins

Det kom ingen nye utgivelser fra Broken Social Scene mellom 2005 og 2010. Det betød ikke at det ble stille rundt medlemmene. Både Kevin Drew og Brendan Canning ga ut “solo”-plater, i henholdsvis 2007 og 2008. Begge ble utgitt under overskriften Broken Social Scene Presents Kevin Drew var først ut av de to. Han hadde med seg hele 23 musikanter på Spirit If…, inkludert så godt som hele Broken Social Scene-kollektivet. I tillegg bidro størrelser som J. Mascis (Dinosaur Jr.), Scott Kannberg, aka Spiral Stairs (Pavement, Preston School Of Industry) og den canadiske stjernen Tom Cochrane (Red River, solokarriere). Med andre ord et like stort virvar av musikere som på Broken Social Scenes plater. Spirit If… inneholdt da også musikk som kunne ha vært gitt ut i kollektivets eget navn, selv om låtene for det meste var dominert av Kevin Drews vokal. Musikken ble spilt inn hjemme hos Ohad Benchetrit i perioden mellom 2004 og 2006. Han produserte også platen, sammen med Charles Spearin. Begge var medlemmer i Do Make Say Think, og bidro også i Broken Social Scene.

Kevin Drew var en av de to sentrale musikere i kollektivet, og hans signatur var naturligvis lett gjenkjennelig. Samtidig kunne man ønsket seg at Drew viste frem andre sider av sitt (utvilsomme) talent da han valgte å gå solo. At det ikke ble slik var muligens et resultat av at han var dypt inne i arbeidet med gruppen parallelt med soloinnspillingene, med turneer og nytt album for Broken Social Scene i 2005.

Spirit If.. hadde mye av de samme «store», orkestrerte arrangementene som You Forgot It In People og «Broken Social Scene», men inneholdt også øyeblikk hvor Drew tok uttrykket ned i spartanske arrangementer. Det ga en sårt tiltrengt variasjon, etter den voldsomme kaskaden av lyd som dominerte de fleste låtene. Han kunne gjerne bydd på flere sanger ala akustiske Broke Me Up, milde Gangbang Suicide  og balladen Bodhi Sappy Weekend.

I likhet med «Broken Social Scene»  hadde  heller ikke Spirit If… mange låter som festet seg, selv etter gjentatt lytting. Drews styrke var ikke, med de over nevnte unntakene, å komponere direkte og umiddelbar poprock, selv om det for så vidt var dette musikalske feltet han opererte i. Likevel var musikken tiltrekkende, mest på grunn avlyden av ensemblet, og den livsbejaende atmosfæren som ble skapt. Det var ikke mulig å ikke smile bredt under avspilling av for eksempel Lucky Ones, selv om den ikke bød på den store melodien.

Spirit If… klokket inn på over timen. Det var mulig å forstå at Drew hadde mye å formidle, men et album har sjelden blitt bedre av å strekke seg over timen. Hadde han kuttet ut noen låter, og gjort noen av de resterende kortere, hadde resultatet blitt mer fokusert, og bedre fått frem de utvilsomme kvalitetene som var å finne for den som lette.

Rating: 7/10