The Band – Music From Big Pink (Capitol LP, 1968)

1) Tears Of Rage; 2) To Kingdom Come; 3) In A Station; 4) Caledonia Mission; 5) The Weight; 6) We Can Talk; 7) Long Black Veil; 8) Chest Fever; 9) Lonesome Suzie; 10) This Wheel’s On Fire; 11) I Shall Be Released

Historien om The Band ligger trygt forankret i dypet av rockens mytologi. Den uimotståelige fortellingen om de fire unge mennene fra Canada som slo seg sammen med unge Levon fra sørstatene, tar opp i seg viktige deler av rockens historie på seksti- og syttitallet.

Da Music From The Big Pink ble utgitt 1. juli 1968 var det endestasjonen for en reise gjennom sekstitallet, og samtidig starten på en ny epoke, både for The Band og populærmusikken. The Band vokste opp som musikere for rockeren Ronnie Hawkins. Ronnie & The Hawks var en energisk konsertbillett i de første årene på sekstitallet, frem til The Hawks sa takk for seg i 1964. Etter en periode som Levon And The Hawks og deretter The Canadian Squires, ble de plukket opp av Bob Dylan. The Band backet Dylan på hans USA turne i 1965 og på den legendariske verdensturneen i 1966, der Dylan blåste hodene av folkpuristene for godt, med et dundrende elektrisk sett, spilt på høyest mulig volum. Robbie Robertson var også med på innspillingene av Dylans Blonde On Blonde i 1966.

Dylan trakk seg etter hvert tilbake til Woodstock, hvor han etablerte seg som familiemann på landet. I februar 1967 inviterte han The Band til Woodstock. Richard Manuel, Garth Hudson og Rick Danko flyttet inn i det berømte rosa huset. Robbie Robertson slo seg ned like i nærheten. Levon Helm kom til noe senere. Dylan og The Band spilte inn en stor mengde demoer, både hjemme hos Dylan og i det rosa huset (The Big Pink). De mytiske innspillingene så ikke dagens lys før i 1975, da et lite utvalg av sangene ble utgitt på dobbeltalbumet The Basement Tapes. Det aller meste av innspillingene hadde vært ute på diverse bootlegs, men det var en stor begivenhet da de samlede innspillingene ble utgitt på seks cd-er i 2014, som en del av Dylans Bootleg Series.

The Basement Tapes var nøkkelen til forståelse av Dylans prosjekt og til The Bands første plater. I disse innspillingene gikk Dylan og The Band dypt inn «old weird america», inspirert av Harry Smiths legendariske samlinger fra 1952 med tidlig amerikansk folkemusikk, country og blues. The Band var perfekte makkere for Dylan på disse innspillingene, med sin dype forståelse for og dyrking av amerikanske musikktradisjoner.

Dylan må forstått at han hadde fått tak i gull da engasjerte The Band. Sjelden eller aldri i rockens historie hadde en gruppe en så perfekt sammensetning. Robbie Robertson var muligens lederen, men de fem stod nydelig til hverandre og utgjorde et organisk hele, som til det fulle var internt avhengige av hverandre. Robbie Robertson spilte gitar og komponerte, og var en slags bandleder, der han etter hvert tok sterkere grep om The Bands retning. De andre fire var imidlertid på ingen måte «pushovers». Den eneste amerikaneren i gruppa, trommeslager Levon Helm, var en bestemt herremann, og de tre andre, Richard Manuel (piano, sang), Rick Danko (bass, sang) og Garth Hudson (keyboards, saksofoner og mye annet) var alle avgjørende for lyden av The Band.

The Band hadde tre fantastiske vokalister, i tillegg til at også Robertson tidvis bidro med litt sang. Manuel var en slags førstevokalist. Han var inspirert av soul og blues, og sang med en tidvis ufattelig sår falsett, for så andre ganger å nærme seg Ray Charles. Rick Danko hadde noe av samme uttrykket, men også hans skjelvende røst var lett gjenkjennelig. Det samme var countryrøsten til Helm, som kom så godt til sin rett på Robertsons mer folkbaserte sanger.

På debuten komponerte både Robertson, Manuel og Danko. På senere utgivelser skulle førstnevnte stå bak de aller fleste sangene.

Om man skal forstå hva som gjorde The Band så unike, er det avgjørende å se hen til også Garth Hudsons rolle. Hans tangenter, trekkspill og saksofoner, og evne til å skru sammen odde detaljer i arrangementene, ga gruppen en egen signatur, som løftet den rotfestede musikken ut av det tradisjonelle og over i et eget landskap, samtidig som låtene hele veien luktet at våt, svart jord.

Music From Big Pink var starten på americana som sjanger. Det var selvsagt også andre som hadde stor innflytelse på utviklingen av det som kalles roots, americana, no depression og annet, som for alle gode formål er en miks av amerikanske musikktradisjoner som country, folk, blues og soul, særlig Gram Parsons (både i The Byrds og solo) har en åpenbar hånd i dette, men The Band står som ruvende kjemper  over alle andre. The Bands musikk var så langt unne psykedelia, hippiestil og hard rock som det var mulig å komme. The Band var sammen med Dylans landlige John Wesley Harding og The Byrds countryodysse Sweetheart Of The Rodeo avgjørende for en nyorientering i populærmusikken, som kulminerte kommersielt med The Eagles’ enorme suksess på syttitallet.

Music From Big Pink ble spilt inn i starten av 1968, men foregikk ikke i det rosa huset i Woodstock, slik mange tror. Innspillingene fant sted midt på Manhattan, i 52nd Street, nærmere bestemt i A&R Studios. 26 år gamle John Simon produserte. Han hadde jobbet med debutplatene til Leonard Cohen og Blood, Sweat & Tears, og skulle også produsere The Bands neste album. Simon ga The Band en sjeldent forseggjort produksjon til tiden å være. Det var viktig for resultatet at alle fem kom tydelig frem, både instrumentelt og vokalt. Det lyktes Simon godt med, og lyden av The Band ble perfekt fanget disse ukene på Manhattan. Sangene var gjennomarrangert, og det var lagt vekt på optimal bruk av de enkelte instrumentene i de forskjellige sammenhengene. Samtidig var aldri The Band konstruerte eller polerte; de var alltid opptatt av følelse, ikke perfeksjon. Sangene var hymner, de beveget seg stort sett sakte frem over sjelfulle landskap. De 11 sangene utgjorde en helhet, en sammenhengende musikalsk historie.

Bob Dylans innflytelse hang tungt over albumet. Han skrev tre av de 11 sangene, to av de riktignok sammen med henholdsvis Manuel og Danko. Han stod også bak det mildt sagt håpløse maleriet på omslaget. Omslagskunsten ble heldigvis reddet av bildene inne i utbrettomslaget, med et herlig bilde av bandet alene og et sammen med noe som må ha vært en haug familiemedlemmer. Dylan bidro imidlertid med sterke sanger. Både Tears Of Rage (hvor Manuel satte musikk til Dylans tekst), This Wheel’s On Fire (sammen med Danko) og I Shall Be Released var udiskutable klassikere.

The Bands egne låter stod ikke tilbake for Dylans bidrag. Sangene var gjennomgående fengende, dynket i country og soul , og med tekstlig fokus på religiøse aspekter ved livet. Det var nok å kaste et blikk på titlene: Tears Of Rage, To Kingdom Come, The Weight, I Shall Be Released; det var monumentale tema pakket inn i organisk, jordnær musikk.

Alle sangene på Music From The Big Pink fortjener et eget essay. Her er det mye å ta tak i! Det er det ikke rom for i denne anmeldelsen, men noen må rett og slett få noen ord.  Manuels falsett på I Shall Be Released var ubegripelig sår, der lytteren satt på pinebenken og ventet på at det hele skulle sprekke i tusen biter når som helst. Det skjedde aldri, og sangen endte opp som en av rockens mest trøstende.

Manuel sang også Robertsons funky To Kingdom Come, sammen med komponisten. Og var man i tvil om det bodde funk og sving i den hvite gjengen, kunne man bare ta en lytt til denne, og ikke minst til Chestnut Fever, som hadde noe av det mest funky draget noe hvitt rockeband noen gang har ristet av seg. Etter en keyboard-intro fra Hudson, som ristet lytteren på plass, gynget The Band i gang på et uimotståelig, drøyt groove for evigheten.

Og så var det naturligvis The Weight. Det var The Bands definitive låt, skrevet av Robbie Robertson, og sunget av Levon Helm med hjelp fra Rick Danko. Den bibelske fortellingen om byen Nazareth, og innbyggerne Fanny, Crazy Chester, Anna Lee og flere til, var inspirert av oppveksten til Helm (Anna Lee var en venn av ham), opplevelser på veien med Ronnie Hawks (Crazy Chester møtte de i en bar) og filmene til Bergman og Luis Buñuel. Teksten var abstrakt og konkret i ett og det samme, med en tvetydig stemning av å ta på seg andres byrder. Eller var det det motsatte? Uansett var låten et originalt stykke country-gospel, med et refreng få, om noen har matchet. Her viste også Levon Helm seg frem som sanger, iscenesatt av Robertson, som skrev låter med et skarpt blikk på de enkelte medlemmenes egenskaper som vokalister og musikere. The Weight er spilt inn i utallige versjoner, men ikke engang Aretha Franklin nådde opp til originalen.

Rating: 10/10