Black Sabbath – Cross Purposes (I.R.S. cd, 1994)

1) I Witness; 2) Cross Of Thorns; 3) Psychophobia; 4) Virtual Death; 5) Immaculate Deception; 6) Dying For Love; 7) Back To Eden; 8) The Hand That Rocks The Cradle; 9) Cardinal Sin; 10) Evil Eye

Svingdørene var som vanlig i aktivitet hva gjaldt medlemmer i Black Sabbath. Etter Dehumanizer var det ut igjen med Dio og trommeslager Vinne Appice. Tony Martin kom tilbake, på tross av ydmykelsen det må ha vært å bli vraket til fordel for Dio ved forrige korsvei. Også keyboardist Geoff Nicholls var med igjen. Geezer Butler valgte å bli med videre etter Dehumanizer, i hvert fall for en stund. Gruppen fikk også på plass en ny trommeslager. Den jobben gikk til Bobby Rondidelli. Rondinelli hadde spilt med Rainbow tidlig på åttitallet, og fikk også med seg et album med Quiet Riot i 1983. Han spilte senere med Blue Oyster Cult.

I 1992 og 1993 var Tony Iommi og Geezer Butler mest opptatt av en potensiell reunion med Ozzy Osbourne og Bill Ward. Den materialisere seg ikke før flere år senere, og etter hvert begynte plateselskapet å mase om nytt produkt. Den nye besetningen gikk derfor i studio i Wales i 1993, og spilte inn Cross Purposes i Rockfield Studios.

Opprinnelig hadde Iommi og Butler tenkt seg et duoprosjekt, og slett ikke på å spille inn et nytt Sabbath-album. Som så ofte var tilfelle kom de som betalte på banen og stillte krav. Plateselskapet ville ha et ny Sabbath album og dermed ble det slik.

Gledelig nok endte Cross Purposes opp som et brukbart album. Platen var på ingen måte en klassiker, og det var langt opp til datidens store metalband, som for eksempel Soundgarden – som hadde lært mye av syttitalls-Sabbath – men det var et album det gikk an å like; Cross Purposes var kanskje Sabbaths beste album siden Mob Rules.

Cross Purposes ble et fett, tradisjonelt metalalbum. Det var godt å høre den grove, dype bassen til Butler igjen. Hans tone, eleganse og samtidig voldsomme bulder var unikt. Trommeslager Rondinelli gjorde også godt fra seg. Han var endel av skolen etter Appice og Powell, men hadde også litt av Wards tekniske briljans og sving. Vokalist Tony Martin gjorde sin beste innsats noen sinne på Cross Purposes, hvor han endelig fant sin egen stemme. Han var aldri en stor vokalist, men han var langt bedre da han lot Dio-etterligningene og de verste metalklisjeene ligge.

Tony Iommi var også i form, ja han virket tidvis rett ut inspirert. Han hadde et knippe gode riff med seg i studio, og sammen med Butler og Martin skrudde han sammen et knippe godkjente låter, med noen smått seige unntak, som den trøtte Dying For Love. Heldigvis var det flere låter på plussiden enn motsatt. Åpningssporet I Witness var noe av det tyngste de hadde produsert på aldri så lenge, og fungerte utmerket. Det samme må sies om ultraseige Virtual Death, som knapt sèg fremover. Den hadde åpenbart hentet mye fra tidlig Alice In Chains, men den gjengen hadde jo på sin side stjålet mye fra Sabbath, så å ta litt tilbake kunne ikke skade.

På Evil Eye dukket en annen som hadde lyttet til Sabbath i ungdommen opp, nemlig Eddie Van Halen. Riktignok ukreditert på grunn av kontraktsforholdet til Warner, men likevel.

Cross Purposes gjorde ikke all verden ut av seg, men gikk til 9. plass i Sverige, 41. plass i UK og var også en tur innom listene i Tyskland og Østerrike. I USA var det verre, med en 122. plass som beste.

Rating: 7/10