Egg – The Civil Surface (Caroline Records LP, 1974)

1) Germ Patrol; 2) Wind Quartet 1; 3) Enneagram; 4) Prelude; 5) Wring Out the Ground (Loosely Now); 6) Nearch; 7) Wind Quartet 2

Egg holdt brukbart aktivitetsnivå på konsertfronten gjennom 1971, samtidig som de arbeidet med materiale til et tredje album. De klarte imidlertid ikke å skaffe en ny platekontrakt og på sommeren 1972 var det slutt for Egg.

I 1972 hadde Canterbury-musikerne Pip Pyle, Phil Miller, Steve Miller og Richard Sinclair slått seg sammen med Richard Sinclair (Caravan) i Hatfield And The North. De fikk etter hvert selskap av Dave Stewart, som erstattet Steve Miller. Han kom med før gruppen spilte inn sine to album på Virgin. Via Virgin fikk Dave Stewart også lagt til rette for at Egg fikk realisert det planlagte tredjealbumet.

Stewart, Campbell og Brooks hadde med seg et prominent lag med gjestemusikere, som bidro til at The Civil Surface ble et solid album, som fortjente en plass ved siden av de to forgjengerne. Egg endte dermed opp med en tilnærmet feilfri katalog, med tre album som hører hjemme i samlingen til alle med interesse for progressiv rock generelt og Canterbury-scenen spesielt.

The Civil Surface hadde flere låter i samme stil som på forgjengerne, men hadde også nye elementer å by på. I sistnevnte kategori falt Wind Quartet 1 og Wind Quartet 2, som var stykker for treblåsere. Begge var komponert av Mont Campbell og ble fremført av han selv på fransk horn, sammen med Maurice Cambridge (klarinett), Stephen Solloway (fløyte) og Chris Palmer (fagott). Resultatet var romantisk, med en utpreget smak av Albion; den engelske landsbygda, grønne enger og mild bris, med en teskje melankoli i miksen. Det låt vakkert og smult, og passet fint inn som små avbrekk i den ellers komplekse, progressive rocken Egg leverte på resten av platen.

Egg brukte også treblåsere på Germ Patrol og Nearch, der spilt av blant andre Lindsay Cooper og Tim Hodginson, begge kjent fra Henry Cow. Egg var ikke fullt så avantgardistiske som Henry Cow, men hadde visse likhetstrekk i de komplekse tidssignaturene og vedningene. Egg hadde dog en større sans for det umiddelbart melodiøse.

Den instrumentale Germ Patrol viste at Egg hadde utviklet uttrykket. Den hissige, ni minutter lange Enneagram minnet om det Emerson, Lake & Palmer drev med på samme tid, uten å stå tilbake for den gjengens utskeielser, tvert imot var det en større grad av eleganse over Egg, som på tross av insisterende fremrykning over progressive flater var mindre bombastiske enn sine trio-kolleger.

Side to åpnet forsiktig med den undrende og søkende Prelude, hvor Egg fikk hjelp av Amanda Parsons, Ann Rosenthal og Barbara Gaskin, viss vokalise bidro til en underfundig stemning. De tre sangerinnene bidro også på de to platene Hatfield And The North-albumene ga ut i 1974 og 1975.

Albumets største høydepunkt var den mektige Wring Out the Ground (Loosely Now), med vokal av Mont Cambell og gitarhjelp fra kompisen Steve Hillage. Resultatet var et stykke seig, klassisk progressiv rock av beste merke, med lange soli og improvisasjoner, som viste at disse musikerne hadde hatt mye å utvikle videre sammen om de hadde valgt å gjøre det.

Før Wind Quartet 2 lå Nearch, som var en sammensmelting av stykkene for treblåsere og resten av platens progressive rock, i et stykke som mest av alt minnet om (igjen) Henry Cow.

Det kom kritiske innvendinger om at trommene til Brooks var mikset for høyt. Dèt var en relevant innvending. Ifølge Stewart hadde de tre diskusjoner om temaet, men Brooks nektet å bøye av. The Civil Service hadde nok tjent seg på en litt mer beskjeden presentasjon av perkusjonen, men det var ingen vesentlig innvending.

Rating: 8/10