Beyond Dawn – In Reverie (Eibon Records cd, 1998)

1) Need; 2) Rendezvous; 3) Prey; 4) Atmosphere (Version); 5) Confident as Hell; 6) Naked (How to Produce Honesty); 7) Phase-Juxtaposition (A Beyond Dawn Reconstruction by James Morgan and Steve Kitch); 8) Chameleon

Etter Revelry tok Beyond Dawn opp igjen arbeidet med den opprinnelig tiltenkte oppfølgeren til Pity Love, som ikke så dagens lys som planlagt. Innholdet på In Reverie («i dagdrømmer» ) tok utgangspunkt i materiale som ble spilt inn i Oslo sommeren 1996, med unntak av Phase-Juxtaposition og Chameleon, som begge stammet innspillingene av Revelry i 1997.

Ved første lytt til In Reverie var det ikke vanskelig å forstå at metalhodene i Candlelight hevet øyebrynene da de fikk materialet i hendene. Her var det ikke snev av metal å høre. De fleste låtene var basert på akustiske gitarer, strykere og trombone. Selve komposisjonene var ikke særlig annerledes enn de gruppen hadde tatt utgangspunkt i på Pity Love og  Revelry. Det betød sakte, dronende sanger, med insisterende, marsjerende rytmer og Einar Ingjerd brønndype røst i front. Need, Rendezvous, Prey og Confident As Hell var alle utforskninger av dette modus og var låter som med andre arrangementer kunne passet inn på forgjengerne. De fire sangene låt som en endelig forenkling og nedstripping av det gruppen drev med på Pity Love og Revelery, og det var nesten naturstridig å tenke at denne formen på låtene faktisk var resultatet av arbeider før Revelry og ikke etter. Dessverre ble noe av saften tatt ut av sangene med de nedstrippede arrangementene. De fikk ikke den samme kraften som materialet på Pity Love og Revelry. Beyond Dawn hadde ikke de mest hektende melodilinjene og refrengene å by på, og deler av In Reverie ble smått stillestående.

Naked hadde også samme inngang og stil, men skilte seg ut gjennom bruk av dialog fra Wim Wenders’ film Paris, Texas. Stemmen til Harry Dean Stanton var ekstremt virkningsfull i sin lavmælte historiefortelling. Stanton ble innhyllet i akustiske gitarer, fiolin, djambe og congas, noe som skapte virkningsfulle kontraster til Ingjerds vokal.

Å gjøre en versjon av Joy Divisions’ Atmosphere krevde selvtillit. Det var ikke snaut å gyve løs på et av de største øyeblikkene i rockehistorien post 1977. Atmospheres skjebnetunge vandring mot undergangen var Joy Divisions stolteste øyeblikk, og hadde en ufattelig kraft i sin murrende skjønnhet, med det karakteristiske trommespillet til Stephen Morris under en evig melodi. Om ikke Beyond Dawn nådde samme høyder, det var rett og slett ikke mulig, gjorde de seg heller ikke bort. De tok bort både trommene og de lindrende synthslyngene fra originalen og lot sangen hvile i et tungt, ordløst kor (sannsynligvis Ingjerds stemme i mange lag), strykere, congas, elektriske gitarer og vokal, hvor Ingjerd fikk hjelp av Kate Havnevik. Det var smart og vakkert gjort, og en versjon alle med interesse for postpunk burde høre.

Til slutt lå det to bearbeidinger av låter fra andre albumet. Phase to Phase ble til Phase-Juxtaposition, og Three Steps for the Chameleon til Chameleon). Førstnevnte endte opp som en drum and bass remiks, foretatt av engelskmennene James Morgan and Steve Kitch, uten at resultatet hevet seg over den gjennomsnittlige remiksingen som gud og hver mann bedrev på siste halvdel av nittitallet. Også Chameleon var tungt elektronisk, men mer vellykket i sin dekonstruksjon, hvor den opprinnelige låten var strippet ned til et dirrende, nervøst drama.

Rating: 7/10