The Band – Cahoots (Capitol LP, 1971)

1) Life Is A Carnival; 2) When I Paint My Masterpiece; 3) Last Of The Blacksmiths; 4) Where Do We Go From Here; 5) 4% Pantomime; 6) Shoot Out In Chinatown; 7) The Moon Struck One; 8) Thinkin’ Out Loud; 9) Smoke Signal; 10) Volcano; 11) The River Hymn

«I can’t empahasize how much success had changed everything. We were outrageous in our behavior and it was impossible to get people in one place at the same time”. Rick Danko

Den dårlige stemningen i The Band ga seg ikke etter Stage Fright, på tross av kommersiell suksess og god mottagelse blant kritikerne. Problemene fortsatte å sette sitt preg på kvintetten under innspilling av Cahoots, som ble gruppens siste album med ny musikk på fire år. Robbie Robertson delte tiden sin mellom Montreal og Woodstock. Han følte seg fjern fra de andre medlemmene der han satt i Canada og komponerte, men fikk etter hvert hode og hale på en samling sanger. Det var ikke vanskelig å forstå at Robertson trakk seg unna, i en situasjon hvor Richard Manuel, Levon Helm og Rick Danko alle brukte heroin. Særlig Manuel sank dypt ned i misbruket, noe som gikk utover kreativiteten. For første gang hadde han ingen bidrag på låtskriversiden.

Med unntak av Life Is A Carnival, som ble skrevet av Helm, Danko og Robertson, og 4% Pantomime av Robertson og Van Morrison, ble alle sangene komponert av Robertson alene. Helm og de andre mumlet stadig om at Robertson var grådig og dominerende, men den saken må sies å ha hatt to sider, da anklagerne surret rundt i misbruket og ikke kom opp med all verden på egen kjøl. Heldigvis var The Band fortsatt i stand til formidabel musisering og sang. Det reddet situasjonen, selv om Cahoots ble deres svakeste album så langt. Platen viste frem et kollektiv som var i ferd med å rakne. Det kunne oppleves både i musikken og i Robertsons tekster, der han i Life Is A Carnival, Thinkin’ Out Loud, Where Do We Go From Here? og Smoke Signal tenkte høyt om The Bands fremtid.

Cahoots ble spilt inn i Bearsville Sound Studio i løpet av de første månedene i 1971. Denne gangen jobbet de frem arrangementene i studio, basert på Robertsons komposisjoner. Det ble en tung prosess, der medlemmene kom og gikk, og sjelden var i studio samtidig. I tillegg slet Garth Hudson med å finne innganger til mange av låtene. Hans originale bidrag, som hadde bidratt så mye til den særegne magien på de tre første platene, hadde vanskeligere arbeidsvilkår denne gangen, ifølge Hudson på grunn av Robertsons avanserte akkordprogresjoner og komplekse melodilinjer.

Cahoots’ side en var glimrende, og åpnet med den uforlignelige Life Is A Carnival. The Band var store fans av produksjonene New Orleans-legenden Allen Toussaint hadde gjort på sekstitallet med størrelser som Irma Thomas, Ernie K-Doe, Lee Dorsey og Aaron Neville. Den livsbejaende kombinasjonen av soul og funk fra New Orleans er da også noe av det flotteste som er skapt av populærmusikk. Robertson ringte Toussaint, og han sa ja til å arrangere og spille inn blåserne på Life Is A Carnival. Resultatet ble en innertier, der The Bands sving ble perfekt koblet med Toussaints komplekse og hektende blåserarrangement. En sann svir av New Orleans-funk, med The Band på tå hev.

Også Van Morrison, albumets andre gjest gjorde godt fra seg. 4% pantomime var et møte mellom tidenes største hvite soulsanger (Van) og en av hans største konkurrenter, Richard Manuel. Det var ikke tidenes største låt de hadde å jobbe med, men likevel; for en herlig duett! Manuel påkalte The Belfast Cowboy og Van svarte med å rope på Richard. Det var et møte mellom giganter, artister med en unik forståelse for rock & roll, soul og blues. Sammen løftet ensemblet Morrison og Robertsons relativt tradisjonelle låt til store høyder.

Bob Dylan deltok ikke på albumet, men hadde skrevet When I Paint My Masterpiece, som ble utgitt på plate for første gang som en del av Cahoots. Dermed slo The Band His Bobness med et par måneder. Dylans egen versjon ble utgitt på Bob Dylan Greatest Hits Volume 2 i november samme år. When I Paint My Masterpiece hadde en sedvanlig sterk tekst, der Dylan tok for seg en tur til Europa, hvorpå han lengtet tilbake til «The Land Of Coca Cola». Låten hadde jording i både sør-europeisk  tradisjonsmusikk og landsbygdens USA.

De to resterende låtene på side en holdt også høyt nivå. Manuel sang Last Of The Blacksmiths med stor intensitet, mens Hudson fikk til passende krydder med saksofonen. Robertsons gitar og Manuels piano gjorde også godt fra seg, og det var aldri noe å utsette på rytmeseksjonen med Danko og Helm. Where Do We Go From Her ble sunget av Danko og lå i samme midttempo som Last Of The Blacksmiths. Også den holdt høyt nivå,  med et typisk løft i refrenget.

Side to inneholdt seks sanger, hvor av ingen hadde fortjent plass på noen av de tre foregående platene, med et mulig unntak for balladen The Moon Struck One, eminent sunget av Manuel. Det betød ikke at sangene var svake, det var trivelig lytting hele veien, men de manglet det løftet som hadde preget så godt som alt de hadde gjort så langt. De halvgode låtene ble reddet av det formidable bandet de fortsatt var, uenigheter til tross. De hadde en iboende storhet i seg når de satte hverandre i scene, som løftet alt de tok i langt over det de fleste andre kunne drømme om. De formelig halte de halvkokte komposisjonene opp til et solid nivå, eksempelvis med gitarfiguren og arrangementet på Trouble in Chinatown og Helm som soulsanger på Smoke Signal.

Rating: 7,5/10