Ozzy Osbourne – Ozzmosis (Epic cd, 1995)

1) Perry Mason; 2) I Just Want You; 3) Ghost Behind My Eyes; 4) Thunder Underground; 5) See You on the Other Side; 6) Tomorrow, 7) Denial, 8) My Little Man; 9) My Jekyll Doesn’t Hide; 10) Old L.A. Tonight

I forbindelse med utgivelsen av No More Tears i 1991 ga Ozzy uttrykk for at det var hans siste album og at den påfølgende turneen var en avskjedsturne. Slik ble det naturligvis ikke. Han skrev seg i den lange tradisjonen med artister som «lovet» å legge opp, men som sviktet omgivelsene ved å fortsette som før.

Osbourne uttalte senere at det ikke var så viktig å lage nye plater lenger og at han i grunn var fornøyd med å gjennomføre en turne i ny og ned. Det var en holdning som ikke gledet plateselskapet, som med Ozzy hadde en melkeku i stallen. Overraskende nok hadde han overlevd den kommersielle «utrenskingen» som grungen stod for ved innledningen til nittitallet, og var fortsatt en garantist for platesalg i millionklassen. Dermed ble alle kluter lagt til i å overtale mannen til å fortsette å lage plater. Og slik ble det; plateselskapene fikk stort sett viljen sin på nittitallet. Kommersielt sett viste det seg å være en lønnsom innsats. Ozmosis gikk til 4. plass i USA og solgte mer enn tre millioner eksemplarer.

Etter et par forsøk på å komme i gang med et nytt album, blant annet med låtskriving i kompaniskap med Steve Vai og innspilling av noen sanger med Michael Wagner som produsent, stoppet ting opp. Det endte til slutt med at Ozzy gikk i studio med gitarist Zakk Wylde, Geezer Butler, hans gamle kollega fra Black Sabbath på bass, trommeslager Deen Castronovo og Rick Wakeman på keyboards. Litt av gjeng det der, og det var grunn til å anta at Butler, Ozzy og Wakeman hadde en del røverhistorier å dele. Til å produsere hanket plateselskapet inn Michael Beinhorn. Ozzy uttalte senere sin misnøye med produsenten. Beinhorn var sjelden fornøyd med Ozzys innsats, og Ozzy synes Beinhorn var slitsom og uforutsigbar. Det ble med dette ene samarbeidet mellom de to.

Beinhorn var ikke spesielt heldig med Ozzmosis. Eller rettere sagt; det var vel det han var – om målet var å skape et tidsriktig og salgbart produkt, med en generisk «moderne» hardrock-lyd. Etter en kreativ periode på starten av nittitallet var den tunge, alternative hardrocken i ferd med å kjøre seg fast på klisjeenes landevei, selv om salget fortsatt gikk som smurt og utallige tulleband solgte i millionopplag. Dette kastet Beinhorn seg på og ga Ozzmosis en produksjon som det var vanskelig å bli glad i, med sin kalkulerte, radiovennlige lyd.

Det var ikke bare produksjonen som hadde sine mangler, også komposisjonene, som Osbourne skrudd sammen med hjelp av diverse samarbeidspartnere, var ujevne. Det varierte fra det morsomme og hektende i Perry Mason og I Just Want You, til det middelmådige i de fleste andre låtene, balladene Ghost Behind My Eyes og Old L.A. Tonight inkludert. Mange av sangene var for lange, og hadde bydd på det de hadde av ideer lenge før det hele var over. De fleste musikalske løsningene hadde man hørt mange ganger før, og Osbourne hørtes ikke særlig engasjert ut.

Tekstene var heller ikke all verden, der Osbournes personlige problemer ble brettet ut, i sanger som My Jekyl Doesn’t Hyde og See You On The Other Side, mens lytteren gjespet lett over de traurige klisjeene som den «stakkars» mangemillionæren liret av seg.

Som produkt for radio og det store publikum var Ozzmosis uimotståelig i all sin glinsende gjenkjennelighet, men den harde fansen visste så alt for godt at mannen hadde levert mye bedre før.

Rating: 5,5/10