Gilgamesh – Gilgamesh (Caroline LP, 1975)

1) One End More/Phil’s Little Dance – For Phil Miller’s Trousers/Worlds Of Zin; 2) Lady and Friend; 3) Notwithstanding; 4) Arriving Twice; 5) Island Of Rhodes/Paper Boat – For Doris/As If Your Eyes Were Open; 6) For Absent Friends; 7) We Are All/Someone Else’s Food/Jamo And Other Boating Disasters – From The Holiday Of The Same Name; 8) Just C

Gilgamesh hører med når man snakker om den delen av Canterbury-scenen som inkluderte Egg, Hatfield And The North og National Health. Alan Gowan, grunnleggeren av Gilgamesh, og Dave Stewart, fra Egg og Hatfield And The North, gikk sammen i National Health i 1975, og fikk med seg blant andre Phil Miller fra Gilgamesh og Pip Pyle fra Hatfield And The North. Hvem som var med hvor og når er en komplisert affære å holde styr på, og heller ikke spesielt viktig. Det som er viktig er at alle de fire nevnte gruppene laget framifrå musikk, i grenselandet mellom jazzrock, fusion og progressiv rock.

Gilgamesh ble stiftet i 1972, men ga ikke ut musikk før i 1975, da det selvtitulerte debutalbumet ble utgitt på Caroline Records. Like etterpå gikk gruppen i oppløsning, for delvis å bli videreført som National Health, og senere igjen under Gilgamesh-navnet.

Årene mellom 1972 og 1975 var preget av flere skifter av medlemmer. Omslaget på debuten var en variant av spillet Snakes And Laders, og beskrev alle viderverdighetene musikere kunne treffe på i platebransjen. Det var en morsom måte å fortelle at det ikke alltid gikk gruppens vei, spesielt ikke økonomisk og kommersielt. Da de omsider kom seg i studio i mai 1975, bestod Gilgamesh av Phil Lee (gitarer), Alan Gowen (tangenter, mellotron, synthesizer), Jeff Clyne (bass) og Michael Travis (trommer, perkusjon). I tillegg bidro Amanda Parsons med vokalise på et par spor. Dave Stewart produserte, sammen med gruppen. Alan Gowen komponert det meste, med litt hjelp fra de andre medlemmene.

Gowan var en talentfull komponist, arrangør og musiker, som døde så altfor tidlig. Han gikk bort i 1981, i en alder av 34 år, etter å ha blitt rammet av leukemi. Heldigvis rakk han å lage en god del musikk, musikk som var preget av varige, tilgjengelige melodier og harmonisk kompleksitet. Han var like inspirert av McCoy Tyner og Paul Bley som av tangentspillerne i den progressive rocken. Musikken var lys, dynamisk og omskiftelig – tidvis direkte vakker – med stadige skift og en grunnleggende forståelse for swing. «Gilgamesh» inneholdt rendyrket fusion, inspirert av Miles Davis, Herbie Hancock, og Weather Report, men også av den sterke britiske scenen, med navn som Ian Carr (Nucleus) og avantgardisten Evan Parker, i tillegg til brødrene i ånden fra Canterburyscenen. Kvartetten lå kanskje nærmest Soft Machines uttrykk midt på syttitallet, selv om Gowan hadde en signatur som skilte Gilgamesh også fra disse.

Gowan ønsket å skape musikk som utvisket grensene mellom det komponerte og det improviserte. Komposisjonene ga handlingsrom for å reise ut «dit», noe som særlig gitarist Phil Lee benyttes seg av. Spillet hans tok fort fyr i det lettantennelige bålet Gowan hadde rigget til. Lee ga de flagrende melodilinjene en barsk teint, uten noen gang å bli for tung på labben. Han jordet musikken og fikk det til å svinge og engasjere, de komplekse og gjentatte temposkiftene til tross. Særlig det tredelte, ti minutter lange åpningssporet One End More/Phil’s Little Dance – For Phil Miller’s Trousers/Worlds Of Zin var en sann svir, med kokende, hissende spill fra alle fire. De tre andre musikerne var nemlig heller ingen sinker. Gowan var over det hele med sitt arsenal av akustisk og elektrisk piano, moog og synthesizer, og kledde opp låtene med teksturer i lag på lag. Rytmeseksjonen holdt seg langt unna rockens fire flate. Bassist Clyne hadde blant annet spilt med saksofonisten Tubby Haines, pianisten Stan Tracey og ikke minst bidratt på de tre første Nucleus-albumene. Trommeslager Travis hadde spilt med diverse jazzband, men også med Hugh Hopper og Stomu Yamash’ta’s East Wind. De fire lyttet og førte en dialog, og snakket aldri i munnen på hverandre.

Rating: 8/10