Tony Iommi – Iommi (Divine cd, 2000)

1) Laughing Man (In the Devil Mask); 2) Meat; 3) Goodbye Lament; 4) Time is Mine; 5) Patterns; 6) Black Oblivion; 7) Flame On; 8) Just Say No to Love; 9) Who’s Fooling Who; 10) Into the Night

Hvorvidt Tony Iommi var helten i fortellingen om Black Sabbath kan man saktens undre på, men det var sikkert at han var den eneste konstanten i gruppen, gjennom mer enn femti år. Så kan man diskutere hvorvidt han skal hylles for å ha holdt flagget høyt gjennom alle disse årene eller om han hadde vist mer respekt for den musikken gruppen lagde i sine beste år ved å legge inn årene for Black Sabbath en gang på åttitallet. Det som uansett stod tilbake var en rekke klassiske album, som har hatt stor innflytelse på flere generasjoner rockemusikere. Da Iommi omsider fikk laget sitt første soloalbum, stod en lang rekke av hans «disipler» klare for å bistå, ikke minst en imponerende rekke vokalister.

Tony Iommi hadde gjort flere forsøk på å lage soloalbum tidligere. Aller nærmest kom han med Seventh Star fra 1986. Plateselskapet insisterte til slutt på at det innspillingene ble utgitt under Black Sabbath navnet, noe de også gjorde ved en senere anledning. I 2000 var det imidlertid endelig klart for soloplate, etter en innspillingsprosess som hadde strukket seg over den siste halvdelen av nittitallet.

De ti sangene ble skrevet av Tony Ioomi, Bob Marlette og den aktuelle vokalisten. Eneste unntaket var Black Oblivion som Iommi og Corgan komponerte alene. Marlette og Iommi var også de sentrale musikerne. Marlette stod for alt av keyboards og programmering, Iommi selvsagt for gitarene. Laurence Cottle spilte bass på de fleste låtene mens trommeslager varierte nærmest fra spor til spor. Innspillingene foregikk i en rekke studio, sannsynligvis der det passet best for den enkelte vokalisten.

Det var en formidabel rekke sangere han hadde fått med seg. I rekkefølge etter deltagelse var Henry Rollins, Skin, Dave Grohl, Philip Anselmo, Serj Tankian, Billy Corgan, Ian Astenbury, Peter Steele, Ozzy Osbourne og Billy Idol med. Musikken var typisk «sen» Sabbath, det vil si en kombinasjon av hard rock, doom og heavy metal. Produksjonen var smått klinisk og polert, men likevel med nok tyngde til å gjøre seg godt på høyt volum.

Iommi spilte som vanlig fenomenal gitar, men det var mange år siden han hadde levert sine beste melodlier og riff, og heller ikke denne gangen var han i nærheten av de toppene han besteg på syttitallet. Sterke vokalister hjalp på resultatet, men ikke mer enn at det hele stort sett stoppet på nivå «hyggelig, men ikke essensielt».

Åpningssporet Laughing Man med Henry Rollins var en skuffelse, hvor de to store heltene rotet seg bort i en nu metal suppe. Meat med Skin (Skunk Anansi), hvor hennes sterke feminimitet slo godt i et elektronisk lydbilde, hadde typisk Sabbath rifforama og var hakket bedre enn Rollins’ bidrag, uten å imponere helt.

Goodbye Lament, med Dave Grohl på vokal og Brian May på gitar, var heller ikke det helt store, selv om den hadde det typiske Foo Fighters-løftet i refrenget. Philip Ansalmo var bare trist på den seige Tome Is Mine.

Det tok seg heldigvis opp utover albumet. Serj Tankians (Systems Of a Down) skjelvende breking kledde tungdoomen i Patterns godt. Den over åtte minuter lange Black Oblivion, med Billy Corgan (Smashing Pumpkins) i front, var heller ikke verst.

Ian Astbury (The Cult) stod for platens klare høydepunkt med den raffe Flame On. Han hadde en nerve i vokalen som traff Iommis riff perfekt. Tungt og dystert, med et anstrøk av fare, noe som ikke hadde vært tilstede i Iommis musikk siden det tidlige åttitallet. På Just Say No To Love var Peter Steele sitt typiske jeg, med sin dype, gotisk-seksuelle tilnærmingen. Undertegende er svak for Steele så her i heimen koste man seg over dette samarbeidet.

Ozzy Osbourne og Bill Ward var med Who’s Fooling Who. Dermed var tre fjerde deler av det opprinnelige Sabbath samlet, og det var noe eget med kombinasjonen Iommi – Osbourne. Låten slamret sakte i vei, med dommedagsklokker og typisk Sabbath-stemning. Også skrullingen Billy Idol kom godt fra det, i den avsluttende Into The Night, hvor hans dype posering passet en mørk låt om et privat helvete, tilsatt seig Sabbathdoom.

Dermed ble Ian Astbury, Billy Idol, Serj Tankian og Ozzy Osbournes bidrag beholdningen på «Iommi».

Rating: 6/10