The Band – Moondog Matinee (Capitol LP, 1973)

1) Ain’t Got No Home; 2) Holy Cow; 3) Share Your Love With Me; 4) Mystery Train; 5) Third Man Theme; 6) Pro­mised Land; 7) The Great Pretender; 8) I’m Ready; 9) Saved; 10) A Change Is Gonna Come

Etter et aktivt 1971, med utgivelse av Cahoots, innspilling av Rock Of Ages og utstrakt turnevirksomhet, ble det mer eller mindre stopp for The Band i 1972. Etter en intens periode tok de fem mer eller mindre pause fra hverandre, bortsett fra da de mikset Rock Of Ages, som ble utgitt i august 1972.

Under pausen holdt de fem seg aktive på andre fronter. Rick Danko bidro på den gamle swamprockeren Bobby Charles’ første skikkelige album, etter hvert sammen med de andre medlemmene i The Band, bortsett fra Robbie Robertson. Levon Helm brukte de siste fire månedene av året som student i Boston, på Berklee College Of Music. Helm og Hudson deltok også på innspillingen av Peter Yarrows album That’s Enough For Me.

Robbie Robertson hadde fått øynene opp for komponister som Krzystof Penderecki og John Cage. Han flørtet med ideen om å skrive filmmusikk, uten at det materialiserte seg noe konkret. Han jobbet med ny musikk, men først og fremst i form av et ambisiøst konsept med tittelen Works. Robertson gjorde ingen virkelige forsøk på å få resten av gruppen med på å skifte retning så radikalt som disse komposisjonene ville medføre. I letingen etter et felles ståsted og et prosjekt å komme sammen om, endte de opp med å spille inn i et album med låter av andre artister. Resultatet ble Moondog Matinee, som kom ut i oktober 1973.

Tittelen var en spøkefull henvisning til showene de spilte som Ronnie & The Hawks og samtidig en homage til Alan Freeds legendariske radioshow Moondog Rock ‘N’ Roll Party, som Garth Hudson hadde lyttet til under oppveksten.

Selv om The Band var ute etter lystbetont prosjekt, ønsket de ikke å lage en ren nostalgitripp. De bestemte seg for å unngå de aller mest kjente låtene de hadde vokst opp. Selv om de var fans av Elvis, Gene Vincent og Buddy Holly, fant de ut at de fleste og beste av låtene fra disse var spilt inn gjentatte ganger. De endte opp med ni sanger samt et spor fra en gammel film. Robertson uttalte at det var mer eller mindre tilfeldig at de endte opp med kun låter av svarte artister, men at det viste hvor hjertet til kvintetten lå, var det ikke tvil om. Her var sanger gjort kjent av Clarence «Frogman» Henry, Lee Dorsey, Bobby Bland, The Platters, Fats Domino, LaVern Baker, Sam Cooke og Chuck Berry.

Moondoog Matinee plasserte The Band med begge beina i sørstatenes soul, blues og rock & roll, alt med utgangspunkt i New Orleans. De holdt seg langt unna garasjerock og sekstitallspop, selv om et flertall av sangene var fra første halvdel av sekstitallet.  The Bands impulser gikk dypere og lenger tilbake enn til garasjen og hitlistene, og ære være dem for det.

De beste intensjoner, god smak og et formidabelt knippe musikere til tross, resultatet ble ujevnt. De ti sporene, som var unnagjort på 35 minutter, varierte fra det inspirerte til det jevne. Versjonen av hovedtemaet fra filmen The Third Man (1949) var en beskjeden instrumental. Chuck Berrys The Promised Land, med Helm på vokal, var hyggelig, men litt skjemmet av en overivrig Manuel på piano. The Platters store hit The Great Pretender ble sunget på flott vis av Danko, men arrangementet var ikke all verden, nesten i overkant schmaltzy faktisk.

Manuel lyktes bedre i Bobby Blands Share Your Love (With Me). Det var ingen av jordlig opphav som kunne nærme seg Sam Cookes original av A Change Gonna Come, men Danko gjorde et hederlig forsøk, og The Band anstrengte seg, med et saftig drag, i balladen som sa alt om afroamerikanernes helvete i USA.

Moondog Matinee var aller best da The Band fyrte opp rytmelokomotivet. Mystery Train ble opprinnelig spilt in av Junior Parker på Sun Records i 1953 og udødeliggjort av Elvis Presley to år senere, men det spørs om ikke det var The Band som leverte den definitive versjonen. De strakk låten ut over fem minutter og aldri hadde togets rytme kommet bedre frem enn i den sanseløst svingende versjonen.

Fats Dominos I’m Ready svingte deilig, det samme gjorde Lee Dorseys Holy Cow (skrevet av The Bands venn Allen Toussaint). Mindre vellykket var Ain’t Got No Home, og selv om den ga Clarence «Frogman» Henry velfortjent oppmerksomhet, så lyktes de ikke helt med vokalarrangementet, der de la på en mislykket studioeffekt på Helms vokal (antagelig for å etterligne froskemannen selv). Til gjengjeld tok det skikkelig fyr på LaVern Bakers’ Saved, hvor gospeltoget prustet og peste på herlig vis, og Manuel sang som aldri før, med en original produksjon av trommene og en vass gitarsolo fra Robertson. Da var fortsatt The Band noe av det aller beste musikkverden hadde å by på.

Rating: 7/10