Chavez – Gone Glimmering (Matador cd, 1995)

1) Nailed to the Blank Spot; 2) «Break Up Your Band; 3) Laugh Track; 4) The Ghost by the Sea; 5) Pentagram Ring; 6) Peeled Out Too Late; 7) The Flaming Gong; 8) Wakeman’s Air; 9) Relaxed Fit

I den grad Chavez ble omtalt i etter at de ble oppløst, var det gjerne som en del av cv-en til gitarist og sanger Matt Sweeny. Sweeny, som debuterte med gruppen Skunk på åttitallet, fikk etter hvert et navn, som medlem av Zwan (sammen med blant andre Billy Corgan fra The Smashing Pumpkins), samarbeid med Bonnie Prince Billy og via bidrag på plater med Guided By Voices, Cat Power, Neil Diamond, Johnny Cash, Six Organs Of Admittance, Current 93 og Endless Boogie.

Chavez oppstod i New York i 1993, ruinene av Wider, som både Sweeny og Lo hadde vært medlemmer av. I tillegg til de to nevnte bestod gruppen da Clay Tarver (gitar) og Scott Marshall (bass). Chavez fikk kontrakt med Matador Records og debuterte med singelen Repeat The Ending/Hack The Sides Away. Deretter fulgte albumet Gone Glimmering i mai 1995.

Gone Glimmering ble spilt inn rundt årsskiftet 1994/95, i flere studioer hvor med produsentene Bob Weston, Bryce Goggin og John Agnello delte på jobben. Alle tre var solide navn i amerikansk rock, med til sammen «alle» gitarband som betydde noe på kundelisten, inkludert Pavement, Ramones, Archers Of Loaf, The Apples In Stereo, Swans, Polvo og Gumball.

På tross av en fragmentert innspillingsprosess ble Gone Glimmering et godt album. Det skyldtes Chavez’ grep om egen visjon og uttrykk. I mylderet av gitarband som blandet punk og støyrock klarte de å skape seg en egen identitet. De hadde naturligvis inspirasjonskilder, særlig var det mulig å høre spor av Boston-bandet Missions Of Burma, men de fire hadde en original tilnærming til låtskriving. Sangene var kantete, skarpe og lumre, og de brød seg lite om tradisjonelle låtstrukturer med vers og refreng.

Gone Glimmering viste frem et band med en saftig, muskuløs gitarrock, med store doser intens shredding. Sweeny og Tarver var begge sterke gitarister, og de var over alt på platen. Rytmeseksjonen satte også sitt preg på uttrykket, med et spill som sendte tankene mot mathrock. Chavez hadde alltid full kontroll, og selv da de slapp seg løs, som for eksempel i Pentagram Ring, ble det aldri meningsløs slamring; de holdt stilen og var alltid i stand til å rulle over lytteren.

De ni låtene, som var unnagjort på under halvtimen, var ikke tungt tilgjengelig for de som var bevandret i alternativ gitarrock. Det var ofte melodiøse elementer og inviterende stemninger å hekte seg på, selv om det var få refrenger å hytte med neven til. Mangelen på tradisjonelle strukturer var ikke et savn, snarere tvert i mot; Chavez var forfriskende annerledes og likevel lett gjenkjennelige som en del av den amerikanske støyrock-tradisjonen.

Matt Sweeny tok seg av vokalen, og om han ikke var verdens største sanger, hadde han en kledelig hes og lett anstrengt røst, som la seg i nærheten av Richard Butler (The Psychedelic Furs). Han minnet tidvis skummelt mye på engelskmannen, noe som var å regne som et kompliment. Butler var en av sin generasjons beste rockevokalister.

Rating: 8/10