Chavez – Ride the Fader (Matador cd, 1996)

1)Top Pocket Man; 2) The Guard Attacks; 3) Unreal Is Here; 4) New Room; 5) Tight Around the Jaws; 6) Lions; 7) Our Boys Will Shine Tonight; 8) Memorize This Face; 9) Cold Joys; 10) Flight ’96; 11) Ever Overpsyched; 12) You Must Be Stopped

Chavez fikk sagt det de hadde å si løpet av kort tid, nærmere beste fra juli 1994, da de debuterte med en singel, via Gone Glimmering i mai 1995, til EP-en Pentagram Ring i oktober 1995 og endelig Ride The Fader i november 1996. Chavez brant kort og kraftig, og var aller best på sitt andre og siste album. De ble riktignok aldri offisielt oppløst, og spilte konserter fra og til, og ga sågar ut en EP med nytt materiale i 2017 (Cockfighters), men Chavez’ tid var unektelig på nittitallet.

Matt Sweeney ga senere uttrykk for at innspillingen av Ride The Fader var hans livs verste opplevelse. Gruppen brukte mye tid og krefter sammen med produsent Bryce Goggin, uten at resultatet ble særlig vellykket. Det hjalp heller ikke på humøret at bassist Scott Marshall forsøkte å pleie en lovende Hollywood-karriere parallelt, med det resultat at han stadig var utilgjengelig. Kun to av låtene fra denne perioden endte opp på albumet. Det ble først sving på sakene da John Agnello overtok som produsent. Da spilte Chavez inn resten av Ride The Fader i løpet av 10 dager.

Album nummer to fulgte tilnærmet samme oppskrift som debutalbumet. Det betød en angulær, kraftig gitarrock. Om noe var Ride The Fader enda barskere i anslaget enn forgjengeren. Enkelte ganger kunne man ta seg i forvente at vokalist Sweeney skulle brøle til i hardcore-modus, men han holdt seg til konvensjonell sang hele veien, og med det balanserte han ut Chavez’ uttrykk, slik at alle dimensjonene i musikken fikk hyggelig med plass. De fire var ikke bundet av sjangerkonvensjonene, og tillot seg å se hen til både røttene i amerikansk hardcore og den begynnende progmetal-sjangeren, som hadde skutt fart på starten av nittitallet.

Samtidig som gitarene var skrudd opp et ekstra hakk, var det også plass til mer aparte uttrykk, som i den lo-fi kokte pianoballaden Ever Overpsyched, som slo fast at de fire også hadde det melodiøse i sin hule hånd, om det var dèt de ønsket å konsentrere seg om. Melodiøsiteten skinte også gjennom i den (for) korte Memorize The Face, som dyppet tåen i tidstypisk sakte/rask og lavt/høyt dynamikk på utmerket vis. Det var likevel flest låter som konsentrerte seg om det dissonante og angulære, i kombinasjon med tradisjonell rock-som-rock. Den repetitive, lange Flight ’96 var en eneste lang fest av en gitarsolo, hvor det atonale og støyende ble blandet med riff et sted mellom metal og støyrock. Det var en dødelig mikstur. Flight ’96 var også et av flere prov på hvilken formidabel trommeslager James Lo var. Han var helt sentral i å gi liv til den kantete musikken, som han både forsterket og la i bløtt, alt etter som hva det var behov for.

Arbeidet med Ride The Fader tæret på de fire, turneaktiviteten likeså, og da platen ikke ga annen avkastning enn gode kritikker, dro Chavez inn årene på ubestemt tid. De dukket opp igjen mange år senere, med sporadiske konserter og den nevnte EP-en i 2017.

Rating: 8/10