Bodkin – Bodkin (West Records LP, 1972)

1) Three Days After Death Pt. 1; 2) Three Days After Death Pt. 2; 3) Aunty Mary’s Trashcan; 4) After Your Lumber; 5) Plastic Man

Skotske Bodkin ga kun ut en LP. Den kom ut i svært begrenset opplag i 1972. I likhet med mange andre «monstre» som kunne vært tapt for alltid, ble platen oppdaget igjen senere, da interessen for tapte skatter fra rockens beste tid økte utover åttitallet. «Bodkin» ble gjenoppdaget da en tysk platesamler kom i kontakt med den skotske produsenten og plateselskapseieren Jim West. West hadde gitt ut Bodkin på selskapet sitt og han hadde, til samlerens store overraskelse, en bunke eksemplarer av den sagnomsuste LP-en stående, dog uten omslag. Et av de ytterst få eksemplarene med det enkle, hvite, originale omslaget intakt ble solgt for $ 2 300 i 2012, så det var nok greit å nøye seg med et eksemplar uten omslag, som ble solgt for «kun» $ 1 000 per stykk.  Albumet ble utgitt på cd i 1989 og kom senere i flere uoffisielle utgaver. Undertegnedes versjon er en utgave fra det italienske gråsone-selskapet Akarma.

Lite visste vel medlemmene at platen deres skulle gå for enorme summer flere tiår senere da de stiftet Bodkin i Falkirk. Besetningen bestod av Mick Riddel (gitar), Doug Rome (Hammond orgel), Dick Sneddon (trommer), Bill Anderson (bass) og Zeik Hume (sang). De forsøkte å spille seg frem gjennom talløse konserter på puber, universitetsscenen, lokale rådhus og alle andre mulige steder som var villige til å ta i mot et rockeband. De trodde de fikk et gjennombrudd da de nådde finalen i New Music Express’ konkurranse om å være det beste, nye rockebandet i U.K., men det ga ikke den oppmerksomheten kvintetten håpet på. Men de fikk altså gitt ut musikken sin, som viste seg å bli en «sagnomsust» utgivelse.

De fleste obskure «mesterverk» har problemer med å holde ryktet intakt når musikken blir allment tilgjengelig. Forventingene er som regel for store, og ofte basert på omtale fra selgere som ønsker å forsvare avsindige priser gjennom panegyriske omtaler. Slik var det nok også med «Bodkin», som selv om den ikke var et mesterverk, likevel var en solid utgivelse i grensesnittet mellom hard og progressiv rock. De fem låtene var dominert av Romes Hammond, som formelig veltet seg i det insisterende, tunge kompet. Riddels gitar fikk også god plass, og hans grove, småvulgære tone stod godt til flodbølgene av Hammondorgel. Produksjonen var, om ikke lo-fi, så støvete og rudimentær. Det bidro til å forsterke inntrykket av en obskur «klassiker; en slik produksjon hadde neppe sluppet gjennom hos de etablerte britiske selskapene, som Harvest eller Deram. Produksjonen ødela ikke lytteropplevelsen, men forsterket heller det rå og brutale ved Bodkins musikk. Så var muligens utgaven på Akarma «velsignet» med spesielt dårlig lyd. Den må være tatt direkte fra vinyl gradert VG+.

Bodkin lå i nærheten av Uriah Heep, Beggars Opera, Aardvark, Quartermass, Bram Stoker og Atomic Rooster, som alle brukte orgel i stort monn. Skottene skilte seg ikke ut som spesielt originale i dette selskapet, men de hadde evnen til å komponere gode låter, som de strakk ut i lange flater av instrumental bliss. Hele side en ble dekket av den todelte Three Days After Death, som i løpet av 16 minutter ga alle Hammond-elskere mer enn nok å fordøye. Vokalist Zeik Hume slapp knapt til. Han var ikke en spesielt særpreget vokalist, men klart seg greit nok i det buldrende lydbildet da han fikk bruke pipene sine. Den langstrakte galskapen fortsatte på starten av side to, med 10 minutter lange Aunty Mary’s Trashcan, som hadde mye av det samme drivet og intensiteten. After Your Lumber og Plastic Man, de to øvrige sporene på side to, holdt ikke samme nivå. Her falt musikken ned i seige bluesformler, og da ble resultatet mer trivielt.

«Bodkin» er nødvendig lytting for alle som er opptatt av britisk progressiv rock med hardrock tilsnitt, og fortjener en plass i hyllen sammen med de øvrige nevnte gruppene. Selv om platen aldri var et «tapt mesterverk».

Rating: 7,5/10