The Band – Northern Lights – Southern Cross (Capitol LP, 1975)

1) Forbidden Fruit; 2) Hobo Jungle; 3) Ophelia; 4) Acadian Driftwood; 5) Ring Your Bell; 6) It Makes No Difference; 7) Jupiter Hollow; 8) Rags & Bones

Livet i Woodstock ble mindre idyllisk utover syttitallet. Rusmisbruket til kollegene i The Band og færre kreative sjeler å henge med generelt, bidro til at Robbie Robertson flyttet til vestkysten. Han slo seg ned i Malibu, California. Hans gamle venn Bob Dylan bosatte seg samme sted og i løpet av høsten 1973 fulgte resten av The Band, etter å ha blitt inspirert av Robertsons historier om det deilige livet i California.

Sommeren 1973 opptrådte The Band, sammen med The Allman Brothers Band og Grateful Dead, på den gigantiske konserten Summer Jam, utenfor Watkins, Glen, med mer enn 600 000 tilskuere på plass. I anledningen begynte de en diskusjon med Bob Dylan om å ta opp igjen samarbeidet. Det endte med at The Band kompet Dylan på Planet Waves, som ble spilt inn løpet av noen dager i november 1973 og gitt ut på nyåret 1974. Deretter dro de på turne i USA. Turneen ble dokumentert på Before The Flood.  I tillegg til å spille med Dylan på hans sanger, var det rikelig med plass til The Bands egne låter. Before The Flood var et verdifullt dokument over gigantenes rundtur i USA i januar og februar 1974.

The Band hadde satt i gang arbeidet med å bygge sitt eget studio, Shangri La, i Zuma Beach, California. Her spilte de inn sitt første album med nytt materiale på fire år i løpet av våren og sommeren 1975. Samtidig som de holdt på i sitt nye studio, ga Columbia omsider ut et utvalg av materialet de hadde spilt inn i Woodstock sammen med Dylan tilbake i 1967. De mytiske innspillingene hadde vært tilgjengelig på diverse bootlegs, men dette var første gang det store publikum fikk høre opptakene, som alle som er interessert i amerikansk musikk må ha tilgjengelig. Opptakene er senere utgitt i sin helhet, som en del av Bob Dylans Bootleg-series.

I november 1975 kom Northern Lights – Southern Cross ut til gode anmeldelser. Salget var dog en smule skuffende, med en 26. plass som beste notering i USA. Det var ufortjent dårlig for et album som var bedre enn det meste som ble utgitt dette året.

The Band hadde aldri trivdes i en tradisjonell studiosetting. De gjorde sine beste innspillinger da de fikk «løse» omgivelser og en atmosfære som minnet om små klubber. De hadde tidligere anstrengt seg for å finne slike forhold å spille inn i. Shangri La var konstruert med en slik intim setting som formål, og med eget studio var det lite stress knyttet til tidsfrister og kostnader. De koste seg i studio og jobbet seg frem til løsninger de var fornøyd med, på åtte nye låter fra Robertson. Robertson har fortalt at innspillingene gikk forbløffende lett, at de var inspirerte og på hugget. Perioden med Bobby hadde gjort dem godt.

Åpningssporet Forbidden Fruit var Robertsons kommentar til rockelivets fristelser. Det var en typisk, funky Band-låt, sunget av Levon Helm. Rytmeseksjonen med Helm og Danko ble supplert av putrende orgel, synth og to gitarsoli fra Robertson. The Band var tilbake. Om noen etter denne åpningen fortsatt var i tvil, fløy gåsehuden omtrent ut av armene da Richard Manuel sang Hobo Jungle. En av The Bands vakreste ballader, med flotte detaljer fra Garth Hudson, på orgel, synthesizer og trekkspill.

På Ophelia var de tilbake i funken, nok en gang med Helm i front, som hadde et boblende og jublende band i ryggen. Robertson spilte nok en frekk gitarsolo, men det var Garth Hudsons New Orleans-inspirerte blåserarrangement som tok kaka. Hvorvidt tittelen pekte hen til Shakespears figur eller countrysanger og komiker Sarah Ophelia Colley Cannon (aka Minnie Pearl) strides de lærde om. Ingen strides om at resultatet ble fet funk.

Acadian Driftwood avsluttet den perfekte side en. Sangen var en av The Bands største bedrifter noensinne. Den omhandlet den triste historien om hvordan engelskmennene jaget Acadiene fra deres hjem i Nova Scotia, og kranglene mellom engelskmennene og franskmennene om områdene i nordøst. Her sang både Helm, Danko og Manuel, over en av Robertsons beste melodier. Refrenget og harmoniene viste hvor unike denne gjengen var da alt klaffet, og hjelpen fra Byron Berlines på fele satte prikken over i-en.

De fire sangene på side to var ikke like overveldende, men holdt likevel høyt nivå. Ring Your Bell var mer moderne enn man hadde blitt vant til fra The Band, men den synthfulle funken var smakfull og Helm sang denne type låter med bravur.

Deretter ledet Rick Danko an på platens andre ballade, den triste og skjønne It Makes No Difference. Robertson skrev den med tanke på Danko. Dankos evne til å være hjerteskjærende oppriktig viste frem en av rockens beste balladesangere. Harmoniene fra Helm og Manko, samt Robertson og Hudsons smakfulle detaljer, bidro også til at melodien ble perfekt realisert.

Jupiter Hollow og Rags & Bones styrte albumet trygt inn til klassikerstatus. Førstnevnte var en av de første gangene en trommemaskin ble brukt på en rockelåt. Teksten var delvis inspirert av gresk mytologi. Helm sang den uvanlige låten, som viste at The Band beveget seg med selvtillit også utenfor sin musikalske komfortsone. Manuel var i front på avsluttende Rags & Bones, som var en mer tradisjonell The Band-låt, med den typiske kombinasjonen av sjel, melodi og originalt arrangement. Også den var en smule mer moderne i innpakningen enn tidligere innspillinger, gjennom større innslag av keyboards og synth. Det opplevdes som en fornuftig og kledelig oppdatering av lyden av The Band.

Rating: 9/10