Ozzy Osbourne – Down To Earth (Epic cd, 2001)

1) Gets Me Through; 2) Facing Hell; 3) Dreamer; 4) No Easy Way Out; 5) That I Never Had; 6) You Know…(Part 1): 7) Junkie; 8) Running Out of Time; 9) Black Illusion; 10) Alive; 11) Can You Hear Them?

The Ozzfest was doing well.  «I just wanted to be like the Grateful Dead and keep it going by touring, but the record company said they’d like a new Ozzy album.»

Ozzy Osbourne hadde neppe de store musikalske ambisjonene igjen da verden tok steget inn i et nytt årtusen. Han hadde gjort enorm suksess på åttitallet, og fulgt fint opp gjennom første halvdel av nittitallet. Platene hans varierte dog i kvalitet, uten at det store publikum brydde seg særlig om det. Han solgte mye plater enten kvaliteten var god eller dårlig, noe ikke minst svake Ozzmosis (1995), hans siste album på nittitallet, var et godt bevis på. Resten av tiåret brukte Ozzy på sine gamle venner i Black Sabbath, og ikke minst på Ozzfest, som ble en lukrativ festival og turnè gjennom på siste del av nittitallet og inn i det nye årtusenet. Her frontet Ozzy og /eller Black Sabbaths originale besetning en line up med mange av tidens mest populære metalartister, som Marilyn Manson, Slipknot, Systems Of A Down, Metallica og Motley Crue. Ozzys behov for å spille inn ny musikk var åpenbart begrenset, og en uttalelse som den øverst i denne teksten ansporet neppe medmusikanter og andre til den store innsatsen. Men plate ble det, for første gang på seks år.

Ozzy samlet et navngjetent lag i studio, med Mike Bordin fra Faith No More på trommer, Robert Trujilo fra Suicidal Tendencies (senere Metallica) på bass og gamlegitaristen Zakk Wylde. Wylde hadde vært ute av Ozzysfæren en stund, men var tilbake i tide til å bli med på Down To Earth. Han var imidlertid ikke med på låtskrivingen denne gangen. Her var som vanlig Ozzy selv sentral, men han hadde også sørget for å alliere seg med diverse «industristørrelser», som Danny Saber, Tim Palmer, Marti Frederiksen og Mick Jones (Foreigner). Hva en mann som Andy Sturmer fra det legendariske popbandet Jellyfish gjorde i dette laget, var vanskeligere å forstå.

Bestillingen var åpenbart å lage et album med en lett gjenkjennelig, «klassisk» Ozzy, smakfullt oppdatert til 2000-tallet. Resultatet av en slik inngang blir som regel forutsigbart og lettere anemisk. Så også denne gangen. Det som ved først lytt var et trivelig gjenhør med en gammel helt ramlet sammen i klisjekaos og trivialiteter ved gjentatt lytting.

Down To Earth inneholdt, som vanlig for Osbourne, en blanding av ballader og rockelåter. Rockelåtene var gitt en moderne overhaling, hvor produsent Tim Palmer, et i utgangspunktet godt valg, han hadde blant annet vært involvert med U2, Pearl Jam og The Cure, ga materialet en sterk smak av grunge. Dette passet dessverre ikke Ozzy, og resultatet ble ofte seige, kjedsommelige øvelser. Så skulle mangelen på de virkelig gode komposisjonene også ha sin del av skylden for at det ble mye traurig lytting. Black Illusion var et godt eksempel og et bevis på at eldre herrer fra Birmingham ikke skulle forsøke å være kule unggutter fra Seattle. Det gikk som kjent ikke særlig bedre da Tony Iommi og hans kumpaner i sen Sabbath prøvde på det samme. Flere av de harde låtene hørtes ut som noe Alice In Chains hadde forkastet en gang midt på nittitallet.

Ozzy hadde som vanlig også noen ballader i ermet. Den sukkersøte Dreamer var en forutsigbar og dørgende kjedelig powerballade, som selvsagt ble en hit. Langt bedre var

Running Out Of Time, en vakker, smått Beatlesinspirert sak. Den endte opp som beholdningen på Down To Earth, sammen med No Easy Way Out, som rocket litt på gamlemåten, og dermed kledde The Prince Of Darkness langt bedre.

Rating: 5/10