National Health – National Health (Affinity LP, 1978)

1) Tenemos Roads; 2) Brujo; 3) Borogoves; 4) Elephants

National Health var det siste av de sentrale brikkene i puslespillet Arzachel-Egg-Gilgamesh-Hatfield And The North- National Health. Gruppen, som hentet navnet fra Dave Stewarts brillemerke (!?), bestod av gode venner som hadde spilt sammen i forskjellige sammenhenger opp gjennom syttitallet. National Health ga ut to album i 1978. Da hadde de allerede holdt på i et par år, i en tid hvor det ikke var det spesielt hipt å uteske en kombinasjon av jazzrock og prog. Nye tider medførte at det ble enda vanskeligere for musikere i disse sjangerne å få platekontrakt og kunne leve av musikken. De fikk til slutt en kontrakt med Charly Records’ datterselskap Affinity, som ikke akkurat hadde det største budsjettet for promotering.

Det var stadige skifte av medlemmer i National Healths store besetning. Blant annet Bill Bruford var innom i kortere perioder. Da de spilte inn debutalbumet var det med hele åtte medlemmer i studio. Etter at innspillingene var avsluttet, men før platen ble utgitt, sluttet flere av disse. Av den grunn ble «utbryterne» oppført som gjester. Det gjaldt Alan Gowen, Jimmy Hastings, John Mitchell og Amanda Parsons, mens Phil Miller, Dave Stewart, Pip Pyle og Neil Murray stod som oppført som medlemmer. Neil Murray skulle senere få suksess som medlem av Whitesnake. Det var litt av et sprang fra knirkete jazzrock til Coverdales ballerock.

Et stort band med flinkiser som lot det stod til i kvarterlange, komplekse låter var vel så langt unna det politisk korrekte som vel mulig i 1978, hvor det meste og beste skulle gjøres unna i løpet av tre minutter og med tre grep. Det er ingen tvil om at «National Health» skulle blitt langt mer oppmerksomhet til del. De åtte tok overhodet ikke hensyn til rådende musikalske trender eller hva som var kommersielt gangbart. «National Health» var et stykke nådeløs musikk et sted mellom streng jazzrock og avantprog; krass, kantete og kompleks, men også med øyeblikk av melodiøs skjønnhet – om enn i korte strekk. Amanda Pearsons sopran var tilstede på store deler av albumet, både med vokalise og tilnærmet normal sang. Hun ga musikken en frodig og frisk tøtsj, noe som bidro til å tilgjengeliggjøre det tidvis abstrakte og smått kaotiske uttrykket.

Dave Stewart komponerte to låter og Alan Gowen èn, mens de samarbeidet om en. Det var naturlig å se National Health som en slags videreføring av Hatfield And The North. Begge hadde Stewart, Miller og Pyle i sine rekker, og det var klare likhetstrekk mellom de to gruppene, men National Health hadde også Gowen i sine rekker. Resultatet var en fruktbar kollisjon mellom Dave Stewarts (tross alt) relativt kontante og gjennomkomponerte prog-fantasier og Gowens svingende, drøye jazzavantgardisme. Platen utgjorde et fascinerende, men krevende hele; National Health var nok det minst tilgjengelige puslespillbiten i det nevnte puslespillet, og var ikke like lette å elske som det beste fra Egg og Hatfield And The North, men hjernen ble desto mer stimulert.

Eller noe sånt.

Rating: 8/10