The Band – Jericho (Rhino cd, 1993)

1) Remedy; 2) Blind Willie McTell; 3) The Caves Of Jericho; 4) Atlantic City; 5) Too Soon Gone; 6) Country Boy; 7) Move To Japan; 8) Amazon (River Of Dreams); 9) Stuff You Gotta Watch; 10) Same Thing; 11) Shine A Light; 12) Blues Stay Away From Me

I 1977 bidro Robbie Robertson på soloplatene til Levon Helm og Rick Danko. Men etter som The Band sakte, men sikkert gikk i oppløsning, dykket han ned i filmverdenen og overlot sine gamle venner til seg selv. Han samarbeidet flere ganger med Martin Scorsese og var delaktig i filmmusikken til flere av hans filmer, som Raging Bull, The King Of Comedy og The Color Of Money. I 1980 forsøkte Robertson seg også som skuespiller, i Carney, en historie om et omreisende karneval. Han skrev også musikken til filmen, sammen med Alex North.

Richard Manuel og Rick Danko hadde opptrådt som duo siden 1980, men i likhet med Helm og Hudson fikk de ikke all verden sving på karrieren. I 1983 slo de fire seg sammen som The Band igjen, og startet en turnevirksomhet som skulle strekke seg ut over åttitallet. Det hadde skjedd mye siden The Last Waltz. The Band var på ingen måte like hete som de var i storhetstiden på syttitallet. Det hjalp heller ikke at Robertson var fraværende. De måtte nøye seg med å spille på små klubber, men var fortsatt en god opplevelse fra scenen.

Etter å ha klart å rydde opp i rusmisbruket sitt, og være ren fra 1978 til 1984, skled Richard Manuel deretter utpå igjen. Det forhindret ikke at han ga utrykk for å ville komponere ny musikk og være med på nye innspillinger. Slik ble det dessverre ikke. Manuel tok livet av seg 4. mars 1986. Da The Band, med originalmedlemmene Hudson, Danko og Helm, gikk i studio i 1993 for å spille inn et nytt album, hadde det allerede vært flere aborterte forsøk på å lage ny plate. Gruppa forsøkte seg først i 1985, deretter igjen i 1990. I 1990 fikk de hjelp av Jules Shear. Sony, som hadde gitt gruppa en kontrakt, var imidlertid ikke villig til å gi ut resultatet, og da Manuels erstatter Stan Szelest døde av hjerteinfarkt ba gruppen om å bli løst fra kontrakten.

En lang og kronglete vei til nytt album der altså, men i 1993 var det omsider klart for Jericho. De tre originalmedlemmene hadde med seg Randy Ciarlante (trommer), Rick Bell (tangenter, trekkspill) og Jim Weider (gitar). Også John Simon, som hadde produsert de to første The Band-platene, var på plass.. Omslaget var et smått skamløst tilbakeblikk til Music From Big Pink, med et maleri av samme huset som var å finne på omslaget til debuten.

Uten Robbie Robertson på plass var det magert med nye sanger. Heller ikke de nye medlemmene var spesielt aktive på komponistfronten. Dermed ble ti av tolv spor versjoner av andres sanger. De to originalkomposisjonene, med Helm som eneste bidragsyter fra den opprinnelige besetningen, var den greie balladen The Caves Of Jericho og den mindre vellykkede Move To Japan. Sistnevnte hadde for så vidt en artig tekst, skrevet i en periode hvor amerikanerne var besatt av tanken på at Japan skulle overta det økonomiske og teknologiske hegemoniet i verden, men selve låten var traurig formelboogie.

Det var i det hele tatt for mye traust americana og bluesformler på Jericho. Låter som Stuff You Gotta Watch (Robert Johnson), Same Thing (Willy Dixon) og Blues Stay Away From Me ble tilført svært lite, og ble overraskende alminnelige i The Bands hender.

Stemmene til Danko og Helm hadde svekket seg noe siden storhetstiden på syttitallet, uten at det var kritisk, men savnet av samsangen de to pleide å ha med Manuel var påtagelig. Et av høydepunkter på Jericho var med nettopp Manuel. De hadde funnet frem et opptak fra 1985, hvor han sang den gamle balladen Country Boy. Country Boy ble opprinnelig utgitt som b-siden på en singel med Harry Belafonte i 1954, og ble senere en stor hit for Don Williams i 1977. Manuel sang med stor innlevelse, og likheten med Ray Charles var nesten skremmende.

Country Boy var kanskje det eneste virkelige høydepunktet på Jericho, selv om hyllesten til nettopp Manuel (og Szelest) i Too Soon Gone var nær og ektefølt, åpningssporet Remedy svingte brukbart og versjonen av Artie Traums Amazon (River Of Dreams) var stilfull. De klarte seg også brukbart i Springsteens Atlantic City, som fikk et countryløft via Helms jordbundne rasp og mandolin. Dylans fantastiske Blind Willie McTell var et godt valg, men resultatet var ikke mer enn middels.

Savnet av Robertson som låtskriver og arrangør var tydelig. Uten han og Manuel var det ingen x-faktor igjen i The Band. Garth Hudsons normalt oppfinnsomme løsninger og krydder fra diverse instrumenter hadde lite spillerom i det nye materialet, og han fremstod som en skygge av seg selv.

Ingen kunne vel nekte Helm, Danko og Hudson å bruke The Band-navnet, men å gjøre det var også med på å spenne forventingens bue, og der sviktet det denne gangen.

Rating: 6/10