Cat Power – Moon Pix (Matador cd, 1998)

1) American Flag; 2) He Turns Down; 3) No Sense; 4) Say; 5) Metal Heart; 6) Back Of Your Head; 7) Moonshiner; 8) You May Know Him; 9) Colors And The Kids; 10) Cross Bones Style; 11) Peking Saint

Chan Marshall tiltrakk seg fanatiske fans og etter hvert stor oppmerksomhet fra populærkulturen i stort. Kombinasjonen av særegen musikk, et slående ytre, eksentrisk oppførsel og ikke minst evnen til å iscenesette seg selv, var effektiv. Konserter med pinlige, tause pauser, stopp midt i sanger med gjentatte starter og en tilsynelatende grenseløs nevrotisk oppførsel, gjorde henne til en artist å dyrke for hipstere og mytomane. Så hadde Marshall også mye å by på som artist; Moon Pix var det fjerde albumet på rad hvor hun tok store kunstneriske klyv.

Mytene hun bygget rundt Moon Pix gjorde ikke mystikken mindre. Hun serverte en vidløftig historie om en skummel natt høsten 1997 i huset i Sør- Carolina, som hun leide sammen med kjæresten Bill Callahan (Smog). Hun påstå at onde ånder presset og slo mot vinduene. De svarte åndene ville inn i sjelen hennes. Hun reddet seg gjennom natten ved å komponere og spille sanger på akustisk gitar. Tro det den som vil. I forlengelsen av opplevelsen vurderte hun å slutte og lage musikk, men kom på bedre tanker. Hun fikk Matador til å sponse innspilling i Australia, hvor hun samarbeidet med Dirty Three.

Dirty Three drev med en egen form for instrumental postrock, og ga ut en rekke flotte skiver i løpet av sin lange karriere. Trioen bestod av Warren Ellis (fiolin, og senere en sentral samarbeidspartner for Nick Cave), Mick Turner (gitar) og Jim White (trommer). De to sistnevnte bidro på Moon Pix, sammen med bassist Andrew Entsch. Marshall sang, spilte gitar og piano. Belinda Woods spilte fløyte på en låt og Matt Voigt produserte.

Med Moon Pix fullførte Cat Power reisen fra punkinspirert «indiesangerinne» til moderne singer/songwriter. Hun komponerte sanger på et høyere nivå enn tidligere, og var på høyde med samtidige som nevnte Callahan, Will Oldham, Elliott Smith og Lisa Germano. Det var også mulig å kjenne duften av tidligere tiders sårbare sangere som Nick Drake og Karen Dalton. Denne gangen var det kun èn coverlåt, tradisjonslåten Moonshiner. Sangene hennes var fortsatt inspirert av folk og blues, men hadde fått et kontemporært løft.

Moon Pixs sparsommelige, «løse» arrangementer passet perfekt til Marshalls sjelfulle vokal; resultatet smakte av varm psykedelia, noe som bidro til hennes særpreg. Marshall hadde kanskje ikke verdens mest originale stemme, men hun fikk utrolig mye ut av den. Hun senket seg ofte ned i dype register, noe som ga uttrykket en myk, sensuell teint som var utrolig tiltrekkende.

Sangene gikk stort sett i balladetempo. Det var langt tilbake til det kjellerstinkende, grumsete lydbildet fra de to første platene, og et langt, sofistikert skritt fra What Would The Community Think, uten at resultatet ble polert; musikken hadde fortsatt nervetrådene liggende rett under den tynne studiohuden. Tekstene var stadig smått abstrakte historier, hvor mye syntes hentet fra hennes eget liv. Det var ikke alltid åpenbart hva hun ønsket å formidle, men hun uttalte senere at hun «var i live på grunn av disse sangene».

Alle sangene på Moon Pix hadde noe utenom det vanlige å by på og resultatet var en klassiker, et sentralt album fra den andre halvdelen av nittitallet. American Flag samplet en baklengs trommeloop fra Beastie Boys’ Pauls Boutiuqe, noe som ga låten et utvungent gyng. Marshall sang med sjelfull sårhet og det myke løftet hun skulle dyrke videre på senere plater. Den lange He Turns Down søkte seg forsiktig frem, med klagende vokalmelodier og Belinda Woods sobre fløytespill, som lå som en skygge bak Marshall. Sangen sendte tankene til britisk folk ala John Martyn.

No Sense fortsatte i ballademodus og hadde stemmen hennes i flere lag. Arrangementet hermet amerikansk slowcore, representert ved navn som Low og Codeine, men Marshall pisket opp en mer intens stemning, gjennom den iltre gjentagelsen av tittelen i refrenget. Say hadde opptak av tordenvær, noe som sendte tankene til den merkelige natten i Sør- Carolina.

På Metal Heart gikk alt opp i en større enhet. Her ble Marshalls sterkeste melodi så langt kombinert med en formidabel vokalprestasjon. Da minnet hun om P. J. Harvey i det milde hjørnet, og stort sterkere ros var det knapt mulig å gi. Uendelig vakre Colors And The Kids, med Marshall alene ved pianoet, var ikke langt bak, og viste potensialet da hun utvidet den instrumentelle paletten. På Cross Bones Styles økte tempoet for en sjelden gangs skyld, via tørt, funky trommespill. Melodien var enkel, men eggende, og viste hva det var mulig å få til med små virkemidler.

Rating: 9/10