The Beach Boys – That’s Why God Made The Radio (Capitol cd, 2012)

1) Think About The Days; 2) That’s Why God Made The Radio; 3) Isn’t It Time; 4) Spring Vacation; 5) The Private Life Of Bill And Sue; 6) Shelter; 7) Daybreak Over The Ocean; 8) Beaches In Mind; 9) Strange World; 10) From There To Back Again; 11) Pacific Coast Highway; 12) Summer’s Gone

Da The Beach Boys annonserte at de skulle gi ut et nytt album og dra på verdensturné i anledning bandets 50-årsjubileum, var det nok få som hadde forventninger til det kunstneriske utbyttet. Bandet hadde ikke gitt ut et virkelig godt album siden The Beach Boys Love You  i 1977. De påfølgende syv albumene, utgitt mellom 1978 og 1996, varierte fra det middelmådige til det katastrofale. Etter 1996 hadde det vært stille på utgivelsesfronten, til tross for enkelte forsøk fra Brian Wilson på å få til noe, med utgangspunkt i hans enorme arkiv av låter og demoinnspillinger. Problemet var at han aldri klarte å bestemme seg for om materialet skulle brukes til egen solokarriere eller til The Beach Boys.

På konsertfronten hadde The Beach Boys vært et nostalgisirkus siden 1980, dominert av Mike Love, mens Brian Wilson stort sett hadde holdt seg på avstand. Det mest oppsiktsvekkende var derfor at Wilson faktisk gikk med på prosjektet, tatt i betraktning de mange rettslige konfliktene mellom ham og Love gjennom årene. Wilson var innom temaet penger flere ganger i intervjuer forbindelse med jubileumet, selv om det neppe var hele forklaringen på at han valgte å bli med igjen.

Wilson hadde ikke vært involvert i plateinnspillinger med bandet siden 1985. Fra 1997 hadde Mike Love reist rundt med det «offisielle» Beach Boys, sammen med Bruce Johnston og David Marks. Marks hadde ikke vært medlem siden 1962, men dukket utrolig nok opp igjen som troll av eske på nittitallet. Al Jardine hadde sitt eget Beach Boys-relaterte show gående, mens Brian Wilson hadde turnert med sitt eget band i rundt 15 år. At de i det hele tatt klarte å bli enige var bemerkelsesverdig. Wilson, Love, Jardine, Johnston og Marks spilte inn That’s Why God Made The Radio og la deretter ut på turné. Platen gjorde det overraskende bra, med tredjeplass i USA og femtendeplass i Storbritannia.

De klarte altså å lage et siste album sammen, men måtte naturligvis klare seg uten de avdøde brødrene Carl Wilson og Dennis Wilson. Når det gjaldt harmonier og vokalarrangementer hadde særlig Carl vært en sentral premissleverandør for Beach Boys-magien. Wilsons løsning på utfordringen med aldrende stemmer var dessverre å slippe til selve satan i moderne popmusikk, autotune. Medlemmene hadde nå passert 70 år, og ingen kunne lenger synge som før, men den digitale behandlingen ga stemmene en polert og fremmedgjørende klang.

Wilson sto bak 11 av 12 låter, mens Love bidro med den temmelig flaue Daybreak Over The Ocean, en sang han hadde skrevet på syttitallet. Wilsons bidrag skrev han i hovedsak sammen med den mildt sagt kontroversielle Joe Thomas. Også Wilson gravde bakover i arkivene, flere av låtene hadde røtter tilbake til nittitallet. Sangene var typisk Wilson og typisk Beach Boys, og hadde absolutt sine kvaliteter, men helheten led under en vel sentimental og nostalgisk atmosfære, noe som gjorde albumet unødvendig schmaltzy. Ønsket om å gjenskape «de gode gamle dagene» var så sterkt at det tidvis tippet over i det parodiske. The Beach Boys hadde alltid hatt begge øynene rettet mot hva publikum ønsket seg, og i iveren etter å levere det folk ville ha, ble det rett og slett for mye nostalgi og sentimentalitet. Resultatet havnet godt på feil side av grensen mellom ekte følelser og kalkulert iscenesettelse. Om man derimot plukket albumet fra hverandre og vurderte sangene enkeltvis, var likevel en del å glede seg over. Tittelsporet var en varm og hyggelig ballade som gjorde seg godt på en sommerdag. Det samme gjaldt Isn’t It Time, som la seg tett opp mot Do It Again, forutsatt at man klarte å svelge den skamløst tilbakeskuende teksten.

Albumets virkelige beholdning var imidlertid Life Suite, som bestod av de fire sangene Strange World, From There To Back Again, Pacific Coast Highway og Summer’s Gone. I disse balladene så Wilson tilbake på livet sitt, slik han også hadde gjort det på That Lucky Old Sun. Her var platens sterkeste melodier og mest vellykkede arrangementer. Den gamle mesteren kunne fortsatt, og lot nok en gang de øvrige medlemmene få ta del i sitt geni. Det var riktignok et stykke opp til de aller største øyeblikkene deres, men her smakte det virkelig fugl, særlig av  From There To Back Again, som var en av Wilsons beste ballader etter 1975.

Rating: 6/10