Green On Red – No Free Lunch (Mercury MLP, 1985)

1) Time Ain’t Nothing; 2) Honest Man; 3) Ballad of Guy Fawkes; 4) No Free Lunch; 5) (Gee Ain’t It Funny How) Time Slips; 6) Jimmy Boy; 7) Keep on Moving

likhet med flere av sine åndsfrender fikk Green On Red kontrakt med et av de store internasjonale plateselskapene etter oppmerksomheten som fulgte de første utgivelsene. I likhet med blant andre The Dream Syndicate, The Long Ryders og Rain Parade ble det et strevsomt og kommersielt lite vellykket opphold hos «the majors», som tok slutt etter bare noen få utgivelser. Green On Red rakk to plater for Mercury Records før kontrakten ble avsluttet. De ble oppdaget og signert gjennom det britiske datterselskapet Phonogram, som sørget for at kvartetten fikk kontrakt med moderskipet Mercury.

Green On Red debuterte på nytt selskap med mini-LP-en No Free Lunch i 1985. Den ble spilt inn i England i juli samme år og produsert av Dan Stuart selv, med hjelp fra to engelske teknikere. Resultatet ble en samling sanger som lå nærmere country og countryrock enn noe bandet thadde gjort tidligere. Lyden var krisp og, om ikke polert, så i hvert fall et godt stykke unna Gravity Talks’ psykedeliske snurrepiperier og Gas Food Lodgings grå tristesse. Låtene var dominert av akustiske instrumenter, med piano og kassegitarer som viktige ingredienser, på en plate som fortjente status som en viktig brikke i det tidlige americana-puslespillet. Det er mulig å tenke at Uncle Tupelo og Whiskeytown må ha hørt disse sangene og fått strøm i lyspæra.

Bandet spratt ut av startblokkene med den lyse og ivrige Time Ain’t Nothing, en usedvanlig fengende sak, som godt kunne blitt en hit på countrylistene i USA. Teksten fortalte, som så mange ganger tidligere hos Stuart, historien om en mann som hadde opplevd litt av hvert, men som fortsatt holdt fast ved håpet om bedre tider sammen med kone og familie.

Etter den innledningen ble stemningen mørkere. Honest Man handlet om en mann som forsøkte å finne noen til å ta seg av familien etter at banken hadde kjørt ham over ende, og livet ikke lenger var verdt å leve. Ballad Of Guy Fawkes var et nikk til bandets britiske venner, med en sang om mannen som ble henrettet for høyforræderi i 1606, etter å ha blitt funnet skyldig i å ha konspirert for å drepe kongen.

Tittelsporet humpet av gårde på en behagelig barstol-beat og slo fast det selvfølgelige i at ingen tjenester kommer gratis. Teksten tok for seg Green On Reds egen historie og var ganske fornøyelig, uten at melodien var mer enn gjennomsnittlig. På den måten sto den i kontrast til Willie Nelsons nydelige Funny How Time Slips Away, som passet perfekt inn i Stuarts univers av tapere og slitere, med historien om mannen som hadde mistet kona til en annen. Green On Red gjorde en sober og vellykket versjon av klassikeren. Jimmy Boy var nok en trist historie, denne gangen om en guttunge som ble funnet drept i parken, tonesatt med et akustisk arrangement der Chris Cacavas vekslet mellom orgel og piano. Avslutningsvis hadde Keep On Moving et mer oppløftende drag over seg, drevet av akustisk piano og en tekst om nødvendigheten av å holde seg i bevegelse, for å slippe å tenke for mye på livets mange håpløse valg og feiltrinn.

Rating. 7,5/10